I denne søte juletid

? bør man seg rett fornøye. 

Ja, og det gjør folk til de grader i disse desemberdager. De fornøyer seg med fornøyelser i alle former i og utenfor kjøkkenet, og i farger, innenfor julefargene lilla, grønt, og rødt, hvis man er tradisjonell, og hvitt, gull, og sølv, hvis man er trendy og vil ha minimalistisk jul.

Forventningene til juletidens innhold blir slått opp stort overalt. Butikkene frister med julesalg, restaurantene frister med julebord, skolene har juleshow og juleavslutninger, kirker og konsertlokaler flommer over av julekonserter som skal gi julestemning for alle penga. Men størst av alt er forventningene hvert enkelt menneske har, - om kos, om varme, om samvær, om opplevelser, om å gi, om å få, om tilbringe, og om å få være del av.

Denne søte juletiden skal fylles med gaver. Man kjøper til, og man kjøper fra. Man kjøper stort, og man kjøper lite. Man kjøper harde, og man kjøper myke. Man kjøper dyre, og man kjøper billige. Man kjøper til familie, og man kjøper til venner. Og kanskje til venners barn.

Og, juletiden skal fylles med mat. Det skal flomme over av mat. Det skal ikke mangle noe. Man skal helst ha litt av alt det som er tradisjonell, norsk julemat, selv om man kanskje ikke kommer til å spise opp alt, fordi man egentlig ikke synes det er veldig godt. Men, det MÅ stå på bordet, så man har muligheten. Man inviterer til juleverksted, julekakebaking, julebord, julejentekveld, juleguttekveld, julestas, og julemas, og det skal spises, og det skal drikkes.

Julepynten skal opp. Og det starter med julebelysninger på hus, i hager, på trær og busker, og i flaggstenger. Hvite, eller gule, eller blå, røde, gule, rosa, og grønne blinkende lenker. De er overalt. Det lyser opp i desembermørket, - noen elsker det, andre hater det. Og så kommer dukene, nissene, englene, hjertene, og stjernene. Noen pynter juletreet allerede første desember for å nyte synet og lukten av gran. Men, det er kanskje vanligst å pynte tidlig for de som har kunstig tre, siden et ekte ville drysse etter en ukes tid.

Men, så er det de andre. De som ikke tenker på julen som en søt tid. De som ikke takler forventningene og gleden ved alle juleforberedelsene. De som viker med blikket når de går forbi julepyntede butikkvinduer, fordi de ikke har råd til å kjøpe gaver, eller ikke har noen å kjøpe til. De som blir vemodige når de ser lysene overalt, fordi alle disse lysene i mørket ikke hjelper på mørket de har i hjertene sine. De som sukker når de ser familier som går sammen, på vei til et eller annet, fordi de ikke har familie selv.

Så tenker du kanskje: Ja, men det finnes da alternative juler? Steder ensomme mennesker kan gå til i julen? Der de kan få mat, få gaver, - og dele denne søte juletiden sammen med andre som er som dem? Det er organisasjoner som ordner dette!
Ja, det er det. Det er flere av dem, og det er flere private folk også, som lager jul for ensomme og vanskeligstilte mennesker. Og det er fantastisk. Ingen tvil om det. Det er mange som benytter seg av tilbudene, - men det er ikke for alle.

For noen vil en slik jul være å understreke hvor ensom man er. Og, man er jo ensom hele desember, hele julen, - mens disse sammenkomstene ofte er kun på julaften. Hva med førjulstiden, hva med romjula, - hva med nyttårsaften. I stedet for å føle seg som en som må velge ukjente å være sammen med, for å i det hele tatt være sammen med noen, så blir man sittende hjemme. Det er ikke så nøye med julematen, man finner mye godt fra Toro eller Fjordland, og det er mindre sjanse for å svi maten, når den blir satt i mikroen.

Man setter det kunstige, ferdigpyntede juletreet fra Jula ? man har da selvironi ? på bordet, slår på juleprogrammet på NRK 1, trykker på fjernkontrollen til de nye, kjekke elektriske telysene, og tar turen inn på do. Desembermåneden gir vond mage, sure oppstøt, vondt i hodet, og dårlig søvn, og det føles helt greit å tørke seg i rævva med «god jul» fra Lambi.

 

Fra Lillehammer.

 


PS: Innlegget er ment som en beskrivelse på hvordan julen kan ses på av noen mennesker, og er ikke selvbiografisk, selv om flere av tingene er ting jeg har tatt standpunkt til, og tenker på stadig vekk, siden livet nå er som det er. 

Ufør for alltid

Jeg hadde en tanke om at jeg skulle tjene konge og fedreland i en alder av 21 år, og gikk inn i forsvaret. Til min egen overraskelse, jeg var jo tross alt ei litt over femti kilos halvblond jente med bakgrunn i teater- og dansverden, gjorde jeg det ikke så verst, og kunne velge litt hvor jeg ville, og hva jeg ville bli. Jeg hadde "skills", som det heter. Men, det var bare inntil jeg ble skadet under en øvelse. Lang historie, men den endte med at det ikke er tvil om at deler av lungene mine er råtne innenfra, med konsekvensene det har, og at jeg etter ti år med utredninger, spesialisterklæring, adovokathjelp, omskolering og arbeidsutprøving, endte opp som 85 % varig ufør. Lungene er ødelagt, og de blir ikke bedre.

Det er mulig at det er noen som har opplevd, eller opplever at det er enkelt å bli ufør. Det er ikke min erfaring. Etter feildiagnosering i 1995, tok det fire år, før jeg fikk min aktuelle diagnose, etter å ha blitt utredet på Rikshospitalet, Ahus, Ullevål, Diakonhjemmet, Aker, og på Haukeland sykehus, der jeg fikk spesialisterklæringen etter en drøss med flere tester. Så startet opplegget med det som den gangen var trygdekontoret. Jeg kunne ikke sitte på rompa. Niks. Etter spesialisterklæringen var ferdig, måtte jeg omskoleres, om jeg ville få hjelp og støtte. Tre år på skole for å bli agronom. Å bli folkemusiker/ -lærer, eller tekstforfatter var ikke yrkesrettet nok. Agronom - det er riktignok yrkesrettet attføring, som fokuset var på den tida, er ikke et yrke en lungeskadet person kan utføre med stort hell. Det er lange arbeidsdager, til tider tungt, og rett og slett umulig for meg. Men, trygdekontoret bestemte, og jeg utførte. Så var det over i arbeidsutprøving på tre forskjellige steder, med forskjellige prosenter i to og et halvt år. Etter endt samarbeid med Arbeid med bistand, der jeg hadde ei fantastisk saksbehandler, kom et annet trygdekontor fram til, - etter å ha lest min tidligere kommunes svar, som var skeptiske til å gi meg tidsbegrenset ufør, siden jeg så så ung og sprek ut, - fram til at det ikke var noen tvil om at jeg oppfylte kravene for å bli ufør. Og siden skaden skjedde før jeg fylte 26 år, - ung ufør. 

Seier? Etter så mange år inn og ut av sykehus, med omskolering, med advokat overfor forsvaret og trygdesystemet, med utprøvinger, og nederlag etter nederlag. Nei. Det er ingen seier. Men, jeg skal innrømme at det var godt å få et svar, så jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Å være en sak i et system så lenge, fra 1995 til 2006 når det gjelder dette, gjorde meg til akkurat det: En sak. Ikke et menneske. Jeg seiret ikke, jeg tapte. For jeg kan aldri jobbe 100%. Jeg kommer aldri til bli frisk igjen. Jeg kan aldri gjøre det jeg ønsker, eller jobbe så mye, eller med det jeg vil. Jeg kan gjøre litt, og jeg gjør litt. Litt for meg, er å gjøre alt jeg kan. 

I elleve år har jeg hatt en liten fast stilling i tillegg til uføregraden, og jeg trives med den. Jeg tviholder på den faktisk, og ønsker ikke å måtte si opp, eller å bli sagt opp. Jeg er så heldig at jeg er ønsket i den lille jobben som manusforfatter, og med andre prosjektbaserte oppgaver jeg gjør når teaterstykker skal settes opp. Jeg gjør det jeg kan, - alt jeg kan, og alt jeg klarer. Noen ganger for mye.

Fra januar 2015 inntrer nye bestemmelser i forhold til trygden min. Overalt i media står det med store bokstaver at sånne som meg kommer dårligst ut av det. Jeg prøver å lese meg opp, prøver å skjønne hva det nye budsjettet faktisk har å si for meg som ung ufør, gradert, med litt gjeld, men det er vanskelig. På nyuforetrygd.no på nettet står det at jeg får omtrent det samme. OMTRENT? Da blir jo omtrent et definisjonsspørsmål, vel? Jeg mener, for noen har ikke noen tusen kroner noe å si, for andre har det masse å si. Det står at det blir en individuell beregning av den nye trygden, som kommer i et brev fra NAV denne høsten. Individuell beregning? Så da gjelder altså ikke de tallene som står beskrevet i opplysningene på sidene, de er kanskje bare veiledende? Jeg sliter med å konsentrere meg, jeg innrømmer det, og jeg skjønner ikke formuleringene så godt. For meg blir de litt vage, jeg får ikke svar på det jeg lurer på. 

Fra pensjon til trygd, kan jobbe mer uten å miste trygderetten, mer skatt, mer forutsigbart, - det er noe av det jeg tror jeg har oppfattet. Men, øker trygden for å kompensere for høyere skatt bare i tre år? Ja, det kan virke sånn. De rødgrønne bestemte at kompenseringen skulle være varig, men de blå vil at uføre som meg, skal jobbe mer, og de mener at innen tre år så skal jeg ha funnet meg en jobb, som gjør at jeg tjener mer. Men, jeg kan jo ikke det. Lungene mine blir ikke bedre om/ innen tre år. Kanskje tvert i mot. Jeg har tapt på flere måter. Jeg tapte helsa. Jeg tapte verdigheten. Jeg tapte muligheten til å tjene kroner selv. Og nå taper jeg fordi det ikke skal lønne seg, verken økonomisk eller menneskelig, å være som meg. Men, jeg er ingen taper. 

Jeg skriver dette innlegget, men jeg er livredd. Etter å ha lest noen kommentarer som er skrevet etter innlegg skrevet av fortvilte mennesker som kommer til å slite økonomisk med de nye bestemmelsene, blir jeg lei meg. Det er så klart mange fine, gode, trøstende kommentarer. Heldigvis for de som har våget å skrive. Men, så er det noen da, som er i sin fulle rett til å si det motsatte, og de gjør det. Det er så mange som ikke ser og forstår at det faktisk går an å IKKE ha muligheten. Det er rett og slett ikke alle som kan forbedre sin hverdag på noen som helst måte. De gjør så godt de kan. 

Kommentarer:
Kan du ikke jobbe, sier du? ALLE kan jobbe litt, vettu. Kan ikke bare sitte å vente på at du skal få støtte i bøtter og spann uten å yte noe. Er for lettvint å bli ufør nå. Må være luksus å kunne gjøre hva du vil om dagen. Nei, kom deg i arbeid, som vanlige folk. Du klarer det på tre år, vettu. Du har valgt dette selv. Du kunne tenkt deg om før du gjorde det du gjorde. Ta deg sammen. 






 

Med hevet hake og nesa i været

I disse tider der man stadig leser i mediene om hvordan man kan bli lykkelig, hvordan man blir best, hvordan man slanker seg raskest mulig, hvordan man kan finne kjærligheten, hvordan man kan gjøre suksess, hvordan man kan beholde kjæresten sin, og hvordan håret bør være på fest, til hverdags, og når man skal møte opp på jobbintervju, så er det noe jeg lurer på. 

Skal man gjøre alt dette med hevet hake og nesa i været?

Jeg mener, hvis man skal få et såkalt fullverdig liv, da, - etter medieskalaen, så bør man jo egentlig ta fatt i alle disse tingene. Det er jo ikke nok å bare bli best. Man vil jo være slank, beholde kjæresten under og etter karrierejaget, være lykkelig, og håret bør være på plass når man er suksessfull. Og mens man gjør alt dette, skal man ikke se bakover, og man skal man holde haka hevet og gi gass. Det fine med at haka er løftet, er jo at nesa også er det, så man trenger ikke tenke på at man skal holde begge hevet. Det er nok å tenke på den ene av dem. Det kunne blitt i overkant slitsomt å stadig måtte tenke på begge deler. Så får man bare finne ut, da, hva man vil løfte. Haka, eller nesa. 

Jeg lurer litt på hvor mye det har å si at haka og nesa er hevet. Kommer man raskere fram til gode resultater da? Har det noe med øynene å gjøre? Om de er fokusert? Å løfte blikket opp og fram er det også noe som heter. Men, kan man ha blikket både opp og fram samtidig? Hvis jeg ser opp, så ser jeg opp på stjerner, skyer, fugler, og sola. Hvis jeg ser fram, ser jeg veien jeg går på, hus, trestammer, og folk. Jeg klarer ikke se opp og fram samtidig. Ligger jeg da dårlig an til å oppnå noe som helst? Eller, hjelper det at haka er hevet, så nesa følger med? 

Men, så er det sånn, da, at når man stadig går med haka hevet så kan man snuble. Det finnes ting på veien man går, som man kan snuble i, slik at man går skikkelig på trynet. Og, om man er skikkelig uheldig, så går man på noe som gjør at man blir slått tilbake, og faller tilbake til utgangspunktet og må starte på nytt. Kanskje det kan være en idé å senke haka med jevne mellomrom. Våge å se på bakken foran seg. Om man bare har mål går man glipp av det som skjer underveis.

Prosessen bør være like viktig som sluttproduktet, og når det er sagt, - er det egentlig et sluttprodukt, eller begynnelsen på noe annet? Er det ikke egentlig delmål, i stedet for et mål. Et mål høres så endelig ut. Man slutter jo ikke. Man fortsetter. Og kanskje, kanskje man kan få øye på ting underveis som gjør øyeblikket, - blikket mot bakken, verdt det. Et øyeblikk man kan ta med seg videre, og som kan gjøre veien til målet like mye verdt som målet selv. 

Delmålet mitt er å finne ut hvem jeg er. Og jeg tror jeg kan finne ut av det, ved å skifte blikkfokus. Ikke ved å låse det fast. Ikke ved å bare se fram, eller holde haka og nesa hevet. Og jeg tror ikke jeg kan finne ut hvem jeg er, ved å la være å se meg tilbake. Jeg skal se litt overalt, bak meg, til sidene, opp, fram, og ned. Slik kan jeg se detaljene i livet, grunne litt på dem, sette dem sammen, og lage et levelig jeg, så godt det lar seg gjøre, mens man er underveis, med bevegelig hake, og en nese som er nysgjerrig på alt. 


Detaljene i livet og på veien.

 

 

 

 

Om å legge gullegget

Noen har funnet ut at det å legge gullegg er en fantastisk ting, selv om eventyret egget kommer fra handler om grådighet. Personlig synes jeg det er veldig rart at noen velger å si at de har lagt gullegget grunnet to ting. En: Mennesket kan ikke legge egg. To: Den som legger gullegget blir slaktet.

Men, altså. Å legge gullegget vil si at man har gjort noe bra, noe suksessfullt. Men for å få lagt dette gullegget ligger det en historie bak. Den første historien jeg kommer på, er at man kanskje får litt vondt i magen. Jeg mener, gull er tungt, liksom. Bare tenk deg den klumpen du innimellom føler du har i magen når du gruer deg til noe, eller når du har opplevd noe som gjør litt vondt. Så gjør du den klumpen fysisk, og legger på flere kilo.

 

Klumpen blir større og større, og tyngre og tyngre, før tyngdekraften tar over for fullt, og egget blir forløst ut i verden, - og bæreren jubler av lettelse: Jeg har lagt gullegget!
Smertene var sikkert verdt det, for all del, - om det virkelig er et gullegg. Det kan jo være at det bare er god, gammeldags dritt, med en viss tyngde.

Den andre historien jeg kommer på, er at legene ved Rikshospitalet får noe å bryne legevitenskapen sin på, når de under en CT, eller kanskje MR, oppdager at pasienten har en eggformet klump av ukjent opprinnelse i mageregionen. Ved nærmere undersøkelser finner de ut at materiet ikke er biologisk, og da blir de kanskje bekymret. - Hva har pasienten spist? Tenker de kanskje. - Det finnes ingen arr, så gjenstanden er ikke operert inn på et tidligere stadium. Det må ut. Det er et fremmedlegeme! Så blir egget forløst ved keisersnitt, og kirurgen står med det i hendene og utbryter i triumf: Det ble et egg!
Når pasienten våkner opp, ligger egget på brystkassen, mens legen står ved siden av sengen og sier at egget kom ut uten store komplikasjoner, og at begge kan reise hjem om et par dager. Det vil si, - om ikke pasienten kunne tenke seg å donere egget til sykehuset da. Ja, for det kan jo være noen som trenger et gullegg.

Uansett så er gullegget lagt, eller tatt ut, da, alt ettersom. Og da lurer jeg på: Må man ruge på et gullegg? Det første svaret jeg kan komme på, er ja, man bør vel det. For, det kan jo være at egget på den måten åpner seg, og så ligger det en superstor diamant inni! Da har man skallet, som er av gull, som er verdt noe, og så har man diamanten inni, som er verdt enda mer.

Men, på den annen side, så sier man jo at det er et gullegg, ikke at skallet er av gull, og at det er hulrom inni, så det andre svaret jeg kan komme på, er nei, det trenger man ikke, for det er ingen vits i å ruge på et egg av massivt gull. Det kommer ingenting ut av det. Ta det med deg til banken, og bytt det ut i kroner og øre.

Men, da er det noe annet jeg lurer på: Når man har lagt ett gullegg, - kan man egentlig legge et til? Hvor mange gullegg kan et menneske lage? Gåsa rakk jo å legge en del egg før hun ble slaktet, - før bonden ble grådig og ville ha mer enn ett egg av gangen. Men, det er jo en gås. Gåsa er skapt for å legge egg, det er ikke mennesket. Å gå svanger med et gullegg er en lang prosess, der man må vurdere og revurdere, veie for og mot, og stadig trenger nye innputt. Man møter kritiske skeptikere, og mange stiller spørsmål om dette har noen hensikt. Om det kommer noe ut av den lange prosessen, som har en overveiende grad av utgifter, - om det bærer frukter. Eller egg, da, som i dette tilfellet. Og helst da gjerne et gullegg.

For min egen del tror jeg at jeg lar den prosessen ligge. Jeg får skaffe meg suksess på en annen måte. For det må vel være andre muligheter for å få til noe her i verden enn å legge et gullegg? Jeg mener, - Olav Thon, for eksempel, - har han lagt et gullegg noen gang? Som han har gjemt i lua si, og spart til dårligere tider? Som han ruger på? Nei, jeg tror ikke det. Og, jeg trenger ikke like mye som han uansett. Jeg klarer meg med en liten suksess, jeg. En som er akkurat passe stor nok til at jeg kan gjøre det jeg , og det meste av det jeg vil gjøre og drømmer om.

Mitt mentale gullegg er lite, men gyllent. Som en gyllen mulighet. 







Lykkepiller

Så fort vi er i stand til det, griper vi tak i ting. Som spedbarn griper vi fatt i en finger, og etter hvert griper vi tak i leker. Lekene blir undersøkt i alle krinkler og kroker, og vi oppdager alltid et par nye ting. Kanskje en farge vi ikke hadde lagt merke til før, eller en ekstra kule på den nederste delen. I timevis kan vi holde leken uten å bli lei, og om vi er skikkelig glad i den, så leker vi med den hver dag i lang tid. 

Når vi har lært å gå kan vi stabbe oss bort til tv-benken og trykke på alle knapper, og skru på alle knotter vi finner. Av en eller annen grunn synes ikke foreldre det er like morsomt som vi, så de får oss til å slutte, men når de ikke ser hva vi gjør og kysten er klar, så er det bare å finne ut av alt sammen. 

Jo eldre vi blir jo flere ting finner vi ut av. Vi kjenner igjen knotter og knapper. Vi vet hva de tilhører og hva de brukes til. Og fra å være nysgjerrige og utforskende går vi til å gjøre alt med den største selvfølgelighet uten å lenger bry oss noe særlig med at ting går rundt, at de forsvinner inn, at de kommer ut, eller at de går fram og tilbake. Fascinasjonen over å finne ut av ting blir liksom litt borte, selv om det er helt nye ting. 

Etter hvert som vi blir voksne blir vi oppfattet som urolige eller nervøse om vi sitter og fikler med ting, så det prøver vi å la være. Og vi skal helst ikke stille for mange spørsmål om ting som liksom blir sett på som en selvfølge å vite. Så da lar vi være å fikle da, eller spørre for mye. Og av en eller annen grunn så blir det til at det ikke gjelder bare fysiske ting. Det blir overført til andre ting også. Følelser, for eksempel. 

Noen ganger kan vi forvente at ting virker eller forblir som de alltid har gjort eller vært. Og når det ikke gjør det, så skjønner vi ikke alltid hvorfor. Da blir vi passive, uforstående, og spørrende, uten å spørre, slik at ting går i stå. Det kommer ingen vei, VI kommer ingen vei. For vi har sluttet å forsøke bare for å gjøre det. Vi har sluttet å fikle bare for å gjøre det. Vi har sluttet å bryte grenser for å finne ut av ting. 

Vi blir lei oss. Vi føler oss utilstrekkelige, verdiløse, litt tilstoppet. Vi føler oss små på en måte som gjør at vi ikke tør stå opp for oss selv, eller reise oss selv. VI har glemt å utforske det som gjør at vi ønsker å undersøke, skru på, flytte på, trykke på, bygge opp, eller rive ned. Da vi var små følte vi lykke da vi prøvde å finne ut av ting. Og det er lykken vi har glemt. Den er der, men den trenger å fikles litt med, for å leve. Lykken trenger bevegelse for å utfolde seg, og for å fylle tilværelsen inni og utenpå. Den trenger å pilles litt ved, for å bli holdt våken.

Så ikke sitt stille og vent. Ikke hør på de som sier du er for voksen for å gjøre det. Bare gjør det. Bare løp rundt, om du føler for det. Bare hopp opp og ned, om du føler for det. Bare dans deg bort til knappen, som om ingen ser deg, og trykk i vei. Bare slipp deg løs uten å bry deg med hva de andre sier. Våg å skape bevegelse for å holde liv i lykken. Bli en bli lykkepiller. 

Og i enden av regnbuen skal det visstnok finnes et eller annet spennende. Skal vi finne ut av det sammen?

Vet du?

Når man ønsker å vite men ikke vet hvordan man skal få vite vet man ikke hvor man skal begynne for å få vite det man trenger å vite for å vite hvordan man går videre. Så, uten å vite hva man bør vite for å gå videre spør man seg hvem som kan vite det man trenger å vite for å vite hva man kan gjøre for å gå videre til det man da vet. Og når man da vet det man trenger å vite slik at man vet hvor man er og hvor man står så kan man eventuelt spørre andre for å få vite hvordan man kan forbli en som vet. 

Jeg vet sannelig ikke.


Ny sveis. Har ikke hatt så kort hår siden Revyskolen! Shit!

Om motivasjon

Når man ønsker å oppnå noe så sterkt, at man både gjør ting og tenker ting for å nå det, - da er man motivert. 

La oss si at man er veldig motivert til å gjøre noe. Man tenker at man skal trå til, gjøre det som gjøres må, uansett hva det krever, for å nå det målet man har satt seg. Så begynner man, og man trår virkelig til. Man er i aktivitet, man snakker seg opp og fram, og man gjør ting som kan øke sannsynligheten for at man når målet innen rimelig tid, dersom liv og vei tillater det. 

Man setter alle kluter til, som man sier. Uten blygsel og blokkeringer. Helhjertet og åpenhjertelig. Det er lett å være motivert når man føler man er i bevegelse. Nesten ingenting kan måle seg med den følelsen man går med, når man føler det går en vei. Uansett hvilken vei, - det vil si, så lenge veien går framover og, eller oppover. Til siden kan også godtas, men litt under tvil, for til siden kan også ses på som at det er lite framdrift, og for å nå et mål, så er det visstnok sånn at det bør være mot eller opp til, eller opp mot noe. Det er sjelden man sier at man skal arbeide seg ned til noe. Eller bort til noe. 

Nåvel. Man er i bevegelse, det er nøkkelen her. Enten i fysisk bevegelse, eller i mental bevegelse. Ja, for begge deler regnes som aktivitet. Og, man føler motivasjonen underveis. Den kan dale, men den kommer på toppen igjen bak neste sving, om man jobber med den. Motivasjonen trenger motivasjon for å overleve. Så kan man jo kanskje spørre seg:

Hvilken motivasjon har jeg? Den indre, eller den ytre?
Gjør jeg dette fordi jeg elsker å gjøre det, eller gjør jeg dette fordi jeg vil ha en premie? Er det nok i seg selv å ta del i, og være en del av, eller vite at jeg når målet jeg har satt meg, uten at det vanker en premie på meg når jeg når målet? 

Motivasjonen holder motet oppe. Selv om nedoverbakkene er bratte og steinete, så vet man at det kommer en ny oppoverbakke, og om man har nok fart i nedoverbakken, om man våger å slippe bremsene, så kommer man langt opp oppoverbakken uten at man bruker altfor mange krefter. For oppoverbakken kan være veldig lang, og man trenger alle kreftene man kan få til den. Spar på kreftene når man kan, og trå til når man kan. 

Og så har man kommet så langt at man kan se målet. 
Det ligger der, enten synlig, eller mentalt. Snart framme, tenker man, - og da må man passe på. For nå har man kommet til det kritiske punktet. Punktet der motivasjonen kan forsvinne, og tilfredsheten komme inn. Om tilfredsheten kommer for tidlig, kan målet forflytte seg, og forsvinne bak horisonten. Veien blir da lenger. Så, pass på. 
Tenk på hvorfor du begynte, på hvorfor du ønsket dette. Tenk på hvorfor du ville sette alle kluter til. Tenk på at du må være i bevegelse, - mot noe, opp til noe, opp mot noe. Tenk på motivasjonen du hadde fra start, fordi du ønsket så sterkt. Behold ønsket friskt i minnet, og motivasjonen vil følge ønsket. Motivasjonen vil følge deg helt til du har nådd ditt mål. For slik er motivasjonen. Den følger bevegelsen, den følger ønsket, den følger deg.
Bare husk:

Du har ikke nådd målet, før målet er nådd. 






 

En sommerhilsen

Sommeren 2014 i Sandefjord.
Så mye sol, så mye varme. Dager der man ikke kan annet enn å være ute. Dager der man hopper fra svaberg, og lager bølger i saltvann, bare fordi man kan.

Jeg sto der på stranda og hørte på det de sa, - nøt lyden av stemmene som var fulle av glede og latter, og tenkte: Nå står jeg her, og jeg hører på to flotte damer som sprudler og syder av liv og leven. Jeg har nylig blitt kjent med den ene, og den andre, ja, hvem vet, - kanskje kan jeg bli kjent med henne også. Nå føler jeg at jeg hører hjemme her nede. Her ved fjorden, den salte sjøen, ved svaberg og strand, og i blokka. Dette føles som et vendepunkt. 

Møter med mennesker som allerede spiller store roller i livet mitt. Gode, fine folk, med plass til å dele, med ønske om å dele, og med mye smil og latter, erfaringer og liv. Liv. Et vanskelig ord å si for meg, men jeg klarer det nå. Noen ganger har jeg lyst til å rope det ut. LIV! Det rommer så mye, og etter å ha vært stengt inne i lang tid, har det kanskje blitt fylt opp enda mer. 

Opplevelser som gir lyst og håp. Opplevelsene går med meg, de står foran meg, og de kommer når jeg minst venter det. Et fint ord, det. Opplevelser. Liv gir opplevelser, opplevelser gir liv. Å leve opp. Leve opp til, leve opp mot, leve opp for. 

Denne sommeren går inn i min mentale minnebok som den beste sommeren. Og, hvem vet, kanskje har sommeren brakt med seg noe som varer inn i høsten, og over til vinteren, og, om livet og fortsettelsen vil det, kanskje også enda lenger. 










Gode minner gir gode bilder. 

 

 

Om horisonten

Når man står på et sted med begrenset utsikt er horisonten nær. Innimellom tenker man ikke på den nære utsikten som horisonten, men det er jo horisonten, ikke sant? Når jeg tenker på nær horisont, tenker jeg på at fjell, bygninger, eller trær er det man ser som skille mellom himmel og jord. Det blir kalt den synlige horisonten. Den egentlige horisonten ligger lenger nede mot bakken, - og helst langt vekk. 

Når jeg tenker etter, er utsikten alltid begrenset, for det er grenser for hvor langt man kan se, siden det finnes en horisont, og horisonten er avrundet. Hvis jorden var flat, - som man trodde for en stund siden, så hadde man sett alt, om man sto på verdens høyeste topp. Men, jorden er ikke flat. Den er rund, og dermed har vi horisonten. Ja, for det er vel bare en horisont? Det finnes vel egentlig ikke flere horisonter? 

Om jeg står og ser utover så langt øyet kan se, og tenker: "Nå skal jeg gå bort til horisonten der borte." Og så gjør jeg det, jeg går mot det stedet, men mens jeg går, så kommer jeg nærmere horisonten jeg så, og ved å komme nærmere den, flytter bare horisonten jeg så seg lenger vekk. Jeg kommer aldri fram til horisonten. Men, man snakker om å utvide horisontene. Det må være å oppsøke horisonten man ser, for så å gå til neste, og neste, - og neste.
Fordi vi vil, har lyst, og må. 

Når man står ytterst ute på en halvøy med utsikt så langt øyet kan se, uten at det er fjell, bygninger, eller trær mellom, da ser man den sanne horisonten, - den alle egentlig snakker om. Den piloter og navigatører speider etter, uansett om de har all verdens teknisk utstyr. Det er den sanne horisonten som avgjør om vi kommer oss velberget fram til målet. 

Horisonten kan forstyrres av øyer og skjær, av hus og trær, og av skyer og vær, - og oppmerksomheten vår kan flyttes for et øyeblikk eller to, men så, - så trekkes øyet mot det punktet som er lengst borte. Vårt evige mål. Vår drøm om noe annet. Vår visjon om et annet sted. Og at vi er en del av den. Horisonten. 





















Horisonter.

Jenteloven

Nei, det er ikke en skrivefeil. Det er et helt bevisst valg av vokalen e.

I disse sommertider er det kanskje ferie, men tankene tar ikke fri. Når man ligger på stranda, og nyter varmen, sanden under føttene, synet av blankt vann, lette bølger, og en lett bris som gjør det akkurat nok levelig til at man orker å ligge der, - så observerer man folk rundt seg. Ja, man gjør jo det, det er umulig å la være å se noen, for de er overalt, - på stranda. Folk i alle former og farger. De virker så fornøyde, så tilfredse, - så lette og ledige, uten blygsel, uten å være sjenerte. Og jeg merker jeg beundrer dem for at de klarer å bevege seg rundt på den måten, som om det ikke spiller noen rolle at de har minimalt med klær på seg. 

Jeg er en kmk, det har jeg skrevet om før. Kmk = kvinne med komplekser. Jeg sier det med masse selvironi, og med glimt i øyet, men jeg ER faktisk en kvinne med komplekser. Nok om det. Poenget er at det å gå rundt på stranda i bikini/ badedrakt krever utrolig mye av meg. Jeg føler jeg blir stirret på, - selv om jeg vet at de antagelig gjør det samme som meg; observerer. Og, siden jeg er en kmk, går jeg ut i fra at de tenker negative ting. Rart med det, ikke sant? Jeg tror at alle der ute føler seg trygge og tilfredse med seg selv i sin kropp. Jeg håper de gjør det. Mens når det gjelder meg selv..? 

Så, med glimt i øyet, her kommer den: 

Jenteloven. 

  1. Du skal ikke tro du har fine lår. 
  2. Du skal ikke tro at du er like fin som oss.
  3. Du skal ikke tro du at du kler deg bedre enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg at du ser bedre ut enn oss.
  5. Du skal ikke tro du har finere pupper enn oss.
  6. Du skal ikke tro du har finere rumpe enn oss.
  7. Du skal ikke tro du er noe i den bikinen.
  8. Du skal ikke le av de i speedo.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om hvordan du ser ut.
  10. Du skal ikke tro at du kan sprade rundt uten å bli sett.

    Ha en fabelaktig dag på stranda alle flotte mennesker der ute!



Fotos tatt på Langeby og Vøra. 

 

Mrk: Hvis noen skulle lure på om jeg bare observerer... Jeg gjør ikke det, altså. Jeg leser i boka jeg har med, eller lukker øynene og slapper av, eller snakker med den jeg eventuelt er på stranda sammen med. Akk, bedagelige strandliv!

Om håp i luften

Håp er et veldig fint ord.

Det ligger så mye i det. Ikke som at det ligger og hviler, for det gjør det ikke. Ingenting hviler i håpet. Håpet er alltid i bevegelse. Håpet dukker opp der den trengs, når den trengs. Noen ganger kan det være vanskelig å se det, så vanskelig at man ikke tror det finnes, at man vet at det ikke finnes, men det er der, ikke sant?

Hva som ligger i håpet er vel kanskje opp til hver og en, men... trøst, støtte, et spark bak, forventning, ønske, og litt drøm. 

Mest sannsynlig finnes det nok millioner av håp, kanskje milliarder av håp, som fyker rundt i hele atmosfæren. Jeg aner ikke i hvilken form håpet inntar hjernen eller hjertet vårt. Om håpet drysser noe over oss, som Tingelings tryllestøv, eller om det tar plass inne i oss, - som en ånd, kanskje gjennom nesa. Kanskje håpet omhyller en i seg selv, så man er trygt innkapslet i håpet. Eller kanskje det er nok at håpet berører en, - pling! - så har man håp i seg. Og så får man håpe at håpet blir en stund, - så lenge man trenger det. For, jeg tror ikke at man kan tviholde på det. Tvinge det til å bli. Nei. Man kan kanskje pleie håpet, for å få det til å bli, - men da må man være i stand til det. Men, jeg er ikke sikker. Kanskje det er derfor håpet i blant forsvinner..?

Lurer på hva håpet gjør, når det ser noen som trenger håp. For hvis det er sånn at det finnes håp overalt, så skulle man jo tro at alle fikk håp når de trengte det, men håpet slipper kanskje ikke til når folk ikke klarer å se det. For det finnes et annet ord: Håpløshet. 
Det er når et menneske ikke kan se at det finnes håp noe sted. Tenk på det. Man skulle ikke tro det gikk an å ikke se håp, når det er millioner av dem. I grunn er det rart at man sier at man ikke kan SE håp, når håpet er usynlig. I hvert fall er det usynlig når det fyker rundt. Kanskje det er synlig, når man har håpet i seg. Da er det antagelig viktigere at man VET at håpet er overalt, da.

Noe som gjør at jeg lurer på om man kan gripe håpet selv. Om man kan strekke ut armen, åpne hånda, og fange håpet som fyker forbi. Men, tar jeg da det håpet fra en annen? Det ville være synd. Jeg satser i så fall på at håpet oppsøker hender som er utstrakt, og lar seg fange. Men, på den annen side, - jeg liker ikke å fange noe som helst. Jeg vil at det skal ønske å komme til meg, eller at det kommer når jeg ønsker det, fordi det ønsker å komme til meg. 

Håp. Helt klart et veldig fint ord. Det funker. 

Mon tro om håpet i blant er i bladene, - henger i trær?

 

Verdifull...jeg?

Den verdien man setter på seg selv, egenverdien, er som oftest ikke så stor. Man har hørt at man skal si positive ting til seg selv når man ser seg i speilet. Innimellom skjer det faktisk at man tenker at; jøss, "i dag så jeg ikke så verst ut". Men, det er meget sjelden. Antagelig altfor sjelden. Det er altfor lett å kritisere det man ser, og når man kritiserer det man ser, blir det overført til det/ den man er. "Jeg liker ikke det jeg ser", blir "jeg liker ikke den jeg er". "Jeg er ikke bra nok." Og når man først har begynt å tenke slik, trenger man ikke stå foran speilet for å tenke det. Stadig vekk kommer tanken fram, uansett hvor man er, eller hva man gjør. "Jeg er ikke bra nok."

Noen ganger kommer det i andre ordelag. "Nå har jeg sagt noe dumt", "Jeg har snakket for mye", "Jeg passer ikke inn her, de andre er så flotte/ vakre/ smarte/ de gjør viktig arbeid", osv. Det har ikke vært en eneste gang hvor man har gått fra et sted, en fest, et bryllup, et møte, eller hva som helst som har gjort at man har vært i samme rom som andre mennesker, uten at man har tenkt at man har gjort noe galt underveis. Helt automatisk tenker man at man garantert har driti seg ut, for noe annet ville jo vært umulig, - det går jo som sagt ikke en eneste gang uten at det skjer. 

Man er ikke bra nok, ser ikke bra nok ut, er ikke smart nok, snakker ikke bra nok, er ikke bra nok til å være kjæreste, jobber ikke med noe viktig, gjør ikke noe viktig, utfører ikke noe viktig, gjør egentlig ikke noe som har noen betydning i det hele tatt, og dermed kan man anse egenverdien som nærmest på nullpunktet. 

Men, det er en annen verdi også. 
Den verdien andre setter på en. Man kan tenke at den verdien gjør at egenverdien øker, fordi man hører det motsatte av det man sier til seg selv, men gjør egenverdien det? Jo, i noen blaff, rett etter man har gjort eller sagt ting som virket bra akkurat der og da, kan man i noen sekunder tenke at man er bra nok, fordi folk reagerte på en positiv måte, og ga tilbakemeldinger. Men, så setter selvkritikken inn, og begynner å messe at man kunne/ skulle/ burde gjort det på en annen måte, eller at man har gjort for mye av seg selv, eller at man driti seg ut nok en gang. Dermed drukner den verdien andre setter på en i et vell av selvbebreidelse. 

Men, hva om man klarte å ta i mot uten at det prellet av? 
Kunne egenverdien da blitt sterk nok til at den torde å spire aldri så lite, - utvikle en koleoptile, så den klarte å komme seg opp fra mørket? Kunne den vokse seg videre, bli frodig, utvikle seg og spre seg aldri så lite utover sine egne, tidligere grenser? Og om noe skjer, noe som gjør at man føler seg liten igjen, som gjør at man vil forsvinne igjen, - kan man da håpe at man blir kuttet litt oppe på stilken, og at egenverdien er slik at den ikke trenger å starte fra bunnen igjen, men at den starter der den ble kuttet? 

Kan man i det hele tatt føle verdi om man ikke har egenverdien? 
Aner ikke, men man velger å tro at andres tro på en, andres støtte, andres ros, andres tillit, og andres kjærlighet, gjør at man etter hvert kan få en egenverdi, fordi man litt etter litt forstår at man er verdsatt som den man er, som menneske, som medmenneske, og som sitt uperfekte jeg.  







Uromoment - UroMonament

Man kan se henne i gatene som et uromoment på sykkel...

...om hun da ikke er hjemme i leiligheten, der hun prøver å finne på ting hun kan gjøre, som hun ikke vil gjøre, som hun unngår å gjøre, fordi hun ikke vil gjøre dem, men noe helt annet, og helst alt med en gang, uten å ta en pause eller en pust i bakken. Når hun våkner, våkner hun med en følelse at hun aldri kommer til å rekke det som står i kalenderen, fordi det er så mange ting, og selv om de ikke skal utføres samtidig, føles det som om alt skjer på en gang, uten at hun egentlig er til stede. Hun tenker at hun får jo ikke gjort noe fornuftig når hun har så mange ting som MÅ gjøres, fordi det står i den f... telefonkalenderen. Det faller henne ikke inn ett eneste øyeblikk at hun kan velge å ta tingene med ro, fordi de kommer etter hverandre, selv om hun vet at de kommer etter hverandre og ikke samtidig.

Mer uro og uromomentet Mona,  herved kalt uroMonamentet, forstyrrer all verdens harmoni og bedagelighet med sin tilsynelatende allstedsnærværelse. UroMonamentet skjønner overhodet ikke hvordan hun skal klare å sette ting i system, men får beskjed om at hun skal se på dagens planer, og tenke at dette skal hun gjøre i rekkefølge, og tingene tar den tiden de tar. Dette går fint. DET ER UMULIG! JEG HAR FOR MYE Å GJØRE! Jeg har ikke tid til at ting tar tid, jeg har bare tid til å se at jeg har dårlig tid, og den dårlige tiden gjør at den gode tiden får mindre plass!

UroMonamentet setter seg noen ganger langflat i sofaen - om man kan sitte langflat, da - i desperasjon fordi hun ikke klarer å se hvor hun skal begynne med alt som skal gjøres. Da kan hun bli sittende en god stund, helt til uroen blir så urolig at stillemomentet fyker av gårde, og uroMonamentet tar over. Og så er hun i gang igjen...

Hva skal, må, bør, kan, vil gjøres nå?!

Kunne jeg funnet roen her oppe tro?

Når en dør lukkes, åpnes en annen

Det sies at når en dør lukkes, åpnes en annen.

Hvorfor må man lukke en dør, for at en annen skal åpnes? Eller, det er jo ikke alltid man velger å lukke den døra, akkurat. Noen ganger blir den smelt igjen bak deg, eller foran deg, alt ettersom hvor du står, og hvilken vei du står. Og hvem åpner den nye døra, egentlig? Kanskje det står noen på den andre sida og bare venter på at noen skal dukke opp, så de kan åpne døra. Eller kanskje personen bak døra venter på at man skal banke på, eller ringe på. Er det ringeklokke på den nye døra, forresten?

Og hvordan kan man vite om man skal vente på at døra skal åpnes, eller om man må banke på eller ringe på? Man skal se på det som en mulighet, tror jeg, - at selv om dører lukkes, så finnes det alltids andre dører som kan åpnes. Kan ikke dører som lukkes åpnes igjen? Må det alltid være en ny dør som åpnes?
Er det mulig å oppleve at den døra som har blitt smelt i trynet på en, åpner seg igjen, eller blir åpnet av eventuelt en annen på innsida, eller utsida, alt ettersom hvor man står?

Men hva om man ikke ønsker å lukke noen dør, men ha flere dører åpne samtidig, da. Er det sånn at hvis man snur ryggen til døra man har hatt åpen en stund, så er det noen andre som tar styringa, og smeller igjen døra bak ryggen på en? Kan man virkelig bare ha én dør åpen av gangen?

Og hva om det er motsatt, - at når en dør åpnes, så lukkes en annen? 

 

Og er dørene like, eller ikke?

Foto: Fra google.

En gave å komme i avisa!

Da jeg skrev avisinnlegget om å være singel i Sandefjord uten kollegialt og vennskapelig nettverk, tenkte jeg på det som et selvironisk tupp i rævva. Jeg ante ikke at det kom til å bli så lagt merke til, - så mye at jeg var i NRK radio Vestfold på direktesending, et intervju i Sandefjords blad, og et intervju i Byavisa Sandefjord! 

Så mange gode, positive tilbakemeldinger overalt! På sb.no-sidene, på fjesboka, på sms og telefon, og på byen. Folk kjenner seg igjen i det jeg skriver, noen har plass til en ny venn, de inviterer meg til utstillinger, til tur med båten Gaia, til samvær, til utstillinger, og til åpen mikrofon på Thaulows Café. 

Og, på torsdag var jeg på åpen mikrofon, etter at en utrolig hyggelig, skrivende kar ved navn Øyvind ringte meg og sa fra at det skulle være det. Vi var en liten gjeng, som ble litt større etter hvert. Dikt, fortellinger, utdrag fra bøker, sang, trekkspill og sang, og mer dikt. Helt utrolig morsomt å overvære, - og jeg deltok også. Jeg torde det...
Resultatet er at jeg har blitt kjent med en gjeng med kunstnere, komponister, fotografer, skribenter, forfattere, - ja, folk i flere former og farger, boblende av inspirasjon og giverglede, av seg selv, og det de driver med. Jeg er så ufattelig takknemlig for alle de som har gitt tilbakemeldinger, for de som har tatt kontakt, for alle henvendelser, og for åpenhet, deling, og smil. 

Jeg gleder meg til å dele stunder med de folkene jeg har fått kontakt med, og føler ikke lenger at jeg er helt alene, selv om jeg er singel, og innimellom ensom. 

Jeg har fått plass i et kunstnerkollektiv!
Jeg gleder meg til å være en del av kunstnerkollektivet nede i byen, der jeg kan skrive på dagen, kvelden, natta, (jeg skriver ALDRI på natta, men følte jeg måtte ha det med...) når jeg vil, - være en del av en gjeng som har tusen talenter. Kanskje jeg kommer til å male mer, eller begynne på noe nytt, bare fordi man blir inspirert til å være skapende, til å være en maker, av et eller annet. Foto, maling, tekst, manus, og ellers ting man har vært innom tidligere. Tusen takk, folkens, for at jeg får plass i deres kunstnerverk!

Å tørre å være åpen om å være singel og ensom tok meg halvannet år. Og, jeg gjør visst ikke ting halvveis, når jeg først tør. Men, jeg er glad jeg gjorde det. Jeg angrer ikke, for hvordan kan man angre på noe som gir så mange gode ting, så jeg kan gi gode ting tilbake?

Bildet er tatt en natt jeg var på vandring uten mål og mening fordi jeg var søvnløs.

 

NRK radio Vestlandsendinga

I går ble jeg intervjuet på direkten av NRK Vestfold!

Bakgrunnen for det var et innlegg jeg skrev, og som ble publisert i Sandefjords blad i går. Innlegget var om det å være ny i byen (og det kunne vært hvilken som helst by), om å ikke ha kollegialt og vennskapelig nettverk, og hvor vanskelig det er å få det, når man er i en livssituasjon der man føler seg sårbar og svært liten. Jeg har jo familien, og uten den hadde det ikke gått. Jeg er veldig glad i familien min. Men, jeg ønsket å sette fokus på det utenfor familien, - det man møter når man er ny, ja, for det føles som om man er ny, i en by man kjente som barn, men ikke som voksen.

Jeg har vært med i Kodals teaterlag det siste året, og det er en gjeng supre, fabelaktige folk i alle aldre. Jeg setter veldig stor pris på alt som skjer der, og gleder meg til neste produksjon. Jeg tok ikke med Kodal i skriveriet, fordi jeg ikke regner Kodal som Sandefjord by, men alle blir møtt med varme og smil der oppe. Tusen takk, KULA. 
Når det er sagt, så vil jeg understreke at jeg liker Sandefjord, med sjø, svaberg, strender, og sjøfart, med sommergjester, sommerrevy, og sommersang. Det er ingen tvil om at Sandefjord er en fin by å havne i, når man først skal havne et sted! Tusen takk, Sandefjord.

Tilbakemeldingene har så langt vært gode, søte, strålende, og imøtekommende, det er flere som kjenner seg igjen, og det er nydelig at folk har skjønt at det er skrevet med selvironi og snert, for det var jo det som var meningen.

Jeg lar det være med det, jeg. Intervjuet sier egentlig det meste. Spol fram til 1:20 ut i sendinga, så kommer jeg straks etter Sandra Lyng. 

http://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-vestfold/DKVE02011614/11-06-2014


Bilde: Stolt av Mona
som gjennomførte radiointervju på Nrk-sendingen i dag!

Den flotte, artige, strålende Marianne Aakermann fra NRK bak til venstre. Veldig lett å prate med, og nervøsiteten forsvant, - heldigvis. Tusen takk, Marianne!
Hadde med Ina-Michelle som støtte, og for å forevige øyeblikket. Tusen takk, Ina!

 

 

Den perfekte sangen

Det finnes millioner av sanger i denne verden. Hver låtskriver har prøvd å lage den perfekte sangen, med den perfekte teksten. Den perfekte sangen med akkurat det temaet som låtskriveren ønsker. Kjærlighet er et tema som går igjen i utallige sanger. Ulykkelig kjærlighet, lykkelig kjærlighet, ønsket kjærlighet, mistet kjærlighet, overnaturlig kjærlighet, misforstått kjærlighet, undrende kjærlighet, ensom kjærlighet, - kjærlighet finnes i alle former og farger. Og noen ganger er den ubeskrivelig. Og, det er kanskje i sånne stunder at noen får seg til å skrive en kjærlighetssang som dette:

Bop bopa-a-lu a whop bam boo
Tutti frutti, au- rutti
Tutti frutti, au-rutti
Tutti frutti, au-rutti
Tutti frutti, au-rutti
Tutti frutti, au-rutti
A whop bop-a-lu a whop bam boom

Got a gal named Sue, she knows just what to do
Got a gal named Sue, she knows just what to do
She rock to the east, she rocks to the west
But she's the gal that I know best

Bop..

Got a gal named Daisy, she almost drives me crazy
Got a gal named Daisy, she almost drives me crazy
She knows how to love me, yes indeed
Boy, I don't know what you're doin' to me

Bop...

(Penniman, Labostrie, Lubin)

Jeg lurer litt på om dette faktisk er en sang om ulykkelig kjærlighet. Jeg mener, han synger om Sue, som vet hva hun skal gjøre, og det er et eller annet hun gjør i øst og vest, og jeg lurer på om det faktisk er at hun har andre menn i øst og vest, at hun aldri får nok av dem, men at hun ikke vil ha han på samme måte, noe han blir så fortvilet over, særlig siden han kjenner henne aller best. Så fortvilet blir han, at han synger Bop, bopa-a-lu a whop bam boo. De siste to stavelsen betyr vel også egentlig bambus, og det er kanskje det han mener, - at det hun kommer med er bare bambus, - uholdbart, altså. Men, likevel ligger det noe uforløst kjærlighet bak det der virker det som. 

Ja, og så synger han om Daisy, som nesten driver ham til vanvidd. Så til de grader til vanvidd, at han gjentar at hun driver ham til vanvidd, akkurat som han gjentar at Sue vet hva hun kan gjøre. I motsetning til Sue, vet altså Daisy på hvilken måte hun skal elske ham, eller elske med ham, akkurat der er jeg litt usikker. Budskapet var liksom litt mer skjult i de dager da denne teksten ble skrevet. Nå til dags synger de fuck me, men det kunne de ikke den gangen. Da elsket man, da. Nå vel. Ja, Daisy hun vet hvordan hun skal elske ham, og det vet hun tydeligvis så godt, at han understreker det med et - indeed. Det er sterke saker, altså! Men, så kommer det noe rart, da. Brått nevner han en fyr, som han ikke vet hva gjør med han. Boy, I don't know what you're doin' to me. Hvor kom den fyren fra? Er det ikke Sue og Daisy dette handler om? Dette kan vitne om en meget forvirret mann, som ikke vet hvor han står eller hva han skal gjøre. Skal han kjempe for Sue som ikke elsker ham, eller Daisy, som elsker ham, eller en fyr uten navn, som tydeligvis setter følelsene hans i sving. 

Det er mulig den er den perfekte sangen, fordi den handler om kjærlighet, - i en eller annen form og farge, - den har damer, den har menn, den har tempo, den har et refreng som er lett å lære seg, og den har en svingende rytme som gjør at man bare MÅ danse til den. Men, det er ikke en gladsang. Overhodet ikke. Jeg blir ikke glad av å høre denne i det hele tatt. Jeg blir bare utrolig forvirret og ganske ør.
Jeg tror jeg jakter videre på den perfekte sangen.



 

I sol og regn

Se meg i sol
når jeg vandrer langs en landevei
uten å tenke på hvor langt jeg går
eller hvor jeg skal.
Fordi jeg nyter sol, vei, og varme 
finnes ikke avstander eller mål.
Over meg er intet annet enn blå, blå himmel
og en gul sol.
Ingenting tynger og alt føles fritt.
Selv tankene er så frie
at jeg ikke vet hva de er
før de vender om
og ender der de alltid starter.
Hos meg.

Se meg i regn
når jeg vandrer langs en landevei
uten å tenke på hvor langt jeg går
eller hvor jeg skal.
Fordi jeg overser regn, vei, og kulde
finnes ikke avstander eller mål.
Over meg er intet annet enn grå, grå himmel
og tusenvis av dråper.
Ingenting lysner og alt føles lukket.
Selv tankene er så lukket
at  jeg ikke vet hva de er
før de kommer fram
og ender der jeg ikke vil ha dem.
Hos meg.

Se meg i sol og regn
når jeg ikke vandrer langs en landevei 
for den jeg vil og kan være
eller for den jeg er.
Fordi jeg går uten å vite hvor jeg skal
finnes ikke avstander eller mål.
Over meg er det himmel
intet annet.
Ingenting og alt føles sterkt og ekte. 
Selv tankene er så sterke
at jeg ikke vet hva de er
før de kommer ut
i form av ord
og ender der jeg ikke vil ha dem.
Hos deg. 

Jeg så en løvetann langs veien jeg går.
Jeg stoppet opp, og tok bilde.
Dette er et øyeblikk, tenkte jeg.
Den finnes ikke mer.
Et vindpust tok den bort.


 

Om å tenke at man bør skrive mer

Etter en tid med mye tenking på tanker som sier at man bør skrive mer enn man tenker, sitter man igjen med en følelse der tanken er sterkt fremtredende i følelsen. 

Jeg bør skrive mer, sier tanken, og prøver å skyve følelsen under bordet. Følelsen sitter i sofaen og knuger seg fast i putene, men putene er løse, og tanken er sterkere en løse puter, og dermed er følelsen skjøvet under bordet med puter og alt. Mens følelsen ligger og skjelver under bordet, sitter tanken fast der den hører hjemme, uønsket og i veien. Tanken er at når følelsen er ute av veien, så er bare tankene i igjen, og siden tankene sier man bør skrive mer, men man kjemper i mot med alt man har, av ikketanker, uten at man vet hvor de sitter i kroppen. Så tenker man at tankene kan ikke gå sin vei, eller forsvinne. De kan bare omplasseres. Og når tankene er så sterke, og følelsen har tapt, - hvordan kan man da slippe til handlingen? 

Jeg bør skrive mer. 

Forhåpentlig setter fingrene i gang av seg selv, med god hjelp av persongalleriet i hodet, som vil fortelle sine historier. 




 

 

 

I skrivemodus og levemodus

Når jeg skriver, så skriver jeg. Da dreier alt seg om ord, setninger, handlinger, melodier, og sanger, som skal være med i det jeg skriver.

Uansett om jeg spiser eller sover mellom skriveøktene, så er jeg i handlingen. Mens jeg tygger kommer jeg på at jeg kanskje skal forandre noe et sted, eller jeg kommer på noe nytt, som jeg bare må ha med, og dermed notere det ned i blokka jeg har ved siden av maten før jeg glemmer det. Jeg drømmer om handlingen, og om utviklingen. Jeg hører stemmene til personene som er med, slik at ordlyden blir riktig ut fra hvem det er som snakker i stykket. Melodier og strofer kan dukke opp mens jeg er i butikken, eller på vei til behandling, - overalt, og jeg må synge dem inn, mens jeg husker det. Jeg har stått midt på et fortau mens folk har gått forbi, og sunget så lavt jeg kan inn i mobilen. Jeg har sittet på tog og buss, og lest høyt fra det jeg har skrevet, eller sagt en setning høyt, for å høre om det jeg har skrevet, eller det jeg ønsker å skrive, høres ålreit ut med lyd. Jeg synes det er greit og, til tider, fint, å være i den verden jeg skriver om. En liten flukt fra virkeligheten har ingen vondt av, tror jeg. 

Men, - ja, det er et men her. Det er mulig det høres ut som om jeg er sprøyte gal, men sånn er det bare. 

Når jeg lever hverdagslivet, så er det noe ganske annet. Da dreier alt seg om hva jeg skal gjøre akkurat i dag, hva jeg skal gjøre i løpet av uka, og aller mest; hvem er jeg. For det aner jeg ikke. Jeg tenker at jeg ikke er nok, at jeg som person ikke har stort å si, verken for andre, eller for meg selv. Jeg tenker, helt oppriktig, at jeg ikke egentlig skjønner hva jeg gjør i denne verden. Jeg forstår det ikke. Jo, ut fra det jeg gjør, kanskje. Men, fra det jeg er? Fra den jeg er? Nei. Fullstendig uforståelig. 
Fagpersoner ønsker at jeg skal se en sammenheng mellom det jeg gjør i jobb, og den jeg er, men jeg klarer ikke det. Hvordan skal jeg klare det, når jeg er flere folk i det jeg skriver, men bare meg, når jeg er, ja, nettopp, - meg? Jeg blir oppslukt av arbeidet, i arbeidet, og livet ellers blir satt på vent, på en måte. Siden jeg unnslipper den vanlige hverdagen når jeg skriver, blir jeg truffet av den så fort jeg kommer ut av skrivemodus. Jeg tømmer meg fullstendig når jeg skriver, og når jeg da kommer ut, så har jeg i grunn ingenting å møte den vanlige hverdagen med.

Jeg elsker å skrive. Hvordan kan jeg elske å leve. Hvordan kan jeg elske å leve som meg. Det er spørsmålet, eller det vil si: Spørsmålet er om man må velge side, velge enten eller, eller om man kan leve med begge, i begge. Igjen, - jeg aner ikke. 

Mrk: Dette er skrevet med en god del smuler av smil og selvironi, og en klype nylig vunnet selvinnsikt når det gjelder akkurat dette temaet.

Et stk. smil i skogen. 



 

 

Eventyr i skogen - fotos

Det er vår i luften. Og med våren kommer trangen - hugen - til å være ute så mye som mulig, - helst fra morgen til kveld! Det er deilig å være ute når sola skinner og varmer, mens det i skyggen er litt kaldt. Men, ikke kaldt nok til å være inne. Tvert i mot. Når man går i vårskyggen, vet man at vårvarmen venter i solglipa der framme på stien, og jaggu er det godt! 













Ina-Michelle, Irja, og jeg takker for vår, tur, og solstråler som varmer.

VG - dag med Ina-Michelle

I går tok vi toget til hovedstaden for å gjennomføre et lite maraton i VG-huset. Linn fra VG-tv (Linn Aronsen) møtte oss i porten, og førte an. Først i et møte med to flotte folk ved navn Hanne Skartveit (politisk redaktør) og Yngve Kvistad (kommentator, forfatter), der Ina fikk gode råd til det innlegget hun skal skrive. Veldig artig å få møte dyktige folk, og når man attpåtil blir møtt med så mye vennlighet, så føler man seg jo veldig privilegert. 

Vi møtte og snakket med journalist Ingvill Dybfest Dahl, en meget reflektert, klok, herlig kvinne med masse sjarm, - og, vi synes hun var mye mer vakker akkurat som hun så ut da vi traff henne, enn det hun så ut på bildene etter å ha blitt retusjert. Og, nei, det er ikke tull. Man liker ekte kvinnfolk, som de ser ut til hverdags. Ingvill, - du er kul!

Vi møtte flere på veien rundt, men jeg husker dessverre ikke alle navnene. (Skulle nok ha skrevet de ned...)
Det var veldig spennende å være med på overdragelsesmøte der resten av dagens, og morgendagens nyheter i alle kategorier ble sett gjennom, og snakket litt om. Så, folkens, jeg visste sånn ca hva som ble dagens nyheter før dere. He he. 

Linn var helt gull å ha med seg, så nysgjerrig og blid som hun er, så fikk vi vite enda mer enn vi kunne drømme om. Tusen takk, Linn! Så ut som om Ina likte hvert eneste minutt av vår lille maraton i det store huset, og det er jo det viktigste!


På vei med NSB, og toget gikk som det skulle, det.
Togtid = kvalitetstid.


Dette var den eneste kjendisen vi så i går: Solveig Kloppen!
Innspilling på gang!


Utenfor selveste VG-huset.


Ingvill, Ina, og Linn i fine positurer. 
Ingvill, du har fått nye følgere. 


En liten pause mens vi venter på å se Inas episode.


Episoden til Ina, som ikke kommer til å bli vist, så bra ut. 
Fine utdrag, god filming, og vi håper vi får se sluttresultatet, selv om den ikke skal sendes.


En liten tur til Aker Brygge.


Bevis på at jeg var med. 


Og så møtte vi Mona på Karl Johan, og handlet litt smårart i en himmelsk godteributikk.

Fin dag, fine folk, fine opplevelser, og fine minner. 
Takk for dagen, Inagod! 

 

En dag skal jeg

  • våkne uten å lure på om det er verdt å stå opp.
  • spise uten å tenke på at jeg veier for mye.
  • speile meg uten å sukke av oppgitthet.
  • møte mennesker uten å bebreide meg selv for å snakke for mye.
  • levere det jeg har skrevet uten redsel for om det er godt nok. 
  • snakke med høyt utdannede mennesker uten å føle meg mindreverdig.
  • tørre å vise hvem jeg er uten å være redd for å ikke bli likt for den jeg er.
  • finne det som er ekte og trygt uten frykt for å bli avvist.
  • lage ting uten å tvile på at jeg får det til. 
  • hvile uten dårlig samvittighet for om jeg har gjort nok.
  • legge meg uten uro for om jeg noen gang får sove godt igjen. 
  • våkne uten å lure på om det er verdt å stå opp.



Bieffekt

Høytidene inntas ufrivillig. De kommer med ujevne mellomrom, men i faste doser, fra en dag til fjorten dager, enten man vil eller ikke. Og det er der det ligger. Det er begge deler. På den ene siden ser man frem til det, av gammel vane, kanskje. Man har alltid gledet seg til høytid/ fritid, fordi det har betydd tid sammen, gjøre hyggelige ting, være i godt lag, ha koselige måltider, dra på turer... Ja, ja. alt dette har man da lest om før, antagelig. Men, sånn er det jo. På den annen side ser man ikke fram til det, fordi man ikke er sammen, og alle tingene man gledet seg til, finnes ikke lenger. 

Så husker man det man har hørt, da, at man skal ta ansvaret selv, finne på noe, oppsøke hyggelige ting, skape sin egen lykke, bla, bla. Bla, bla, fordi det innimellom føles som bla, bla. Det er gode ord, og gode råd, og de virker ofte, - men, man må jo klare å gjøre det. Det er ikke alltid man får til det. Men, noen ganger går det. Og så gjør man det. Man klarer det. Høytidsdosen inntas med et ørlite håp om at den skal gli unna uten store smerter. 

Men, som med alle doser av ting som inntas, finnes det bieffekter. Når man oppsøker de hyggelige tingene som innebærer at man er sammen i godt lag sammen med andre som er sammen, så forsterker det følelsen om at man ikke er sammen, fordi man er alene i en samling mennesker som er sammen. Det er hyggelig, og man smiler, fordi det er hyggelige folk, - det er når man er i et annet rom og hører de andre i rommet ved siden av, og når man står litt på avstand og ser på de andre, - på hvordan de smiler, ser på hverandre, på små berøringer, på kontakten de har, - at man kjenner på savnet, tristheten, og ensomheten. Det blir så tydelig at man ikke er sammen. 

En annen bieffekt er stillheten etterpå...

Så er høytiden over, hverdagen setter inn, og da kommer senvirkningen. Vakum, men et vakum fylt av en trist tomhet. Man skulle kanskje ikke tro at tomhet kan romme noe som helst, men den kan det. Det finnes en glad tomhet, etter man har opplevd noe som gir lykke, om bare et øyeblikk. Da blir tomheten en feiring av lykken man fikk føle på, i form av letthet, - kan man kanskje si. Den triste tomheten gjør hverdagen uvirksom og passiv. Tiltaksløs håper man bare at dagen skal gå sin gang, uten stor påvirkning, av redsel for at noe kan vippe en av pinnen. 

Det er under en måned til neste dose skal inntas. En stor familiedag, der barn går i tog, vaier med flagget, spiser is, og drikker brus. Der man samles for å spise og kose seg. Og i år er det enda litt større enn ellers, med jubileum og greier. Man vet at man burde glede seg over de gode stundene man har hatt i løpet av den siste høytiden, at man bør holde fast ved de tingene som gir lykke, om bare for et øyeblikk, i stedet for å tenke på de tingene som gir tristhet. I stedet tenker man altså allerede på den neste. 

Man får ikke gjort noe med det akkurat nå. Men, kanskje noen fotos kan gjøre at man husker at den siste høytiden også hadde gode stunder. Etter hvert. 























Steder man har vært i høytiden: Moss, Tjøme, Knattholmen, åkeren.

 

I storm og stille

Vær der når stormen står på som verst. Ikke la deg skremme av vindkastene som river ned tingene rundt deg. Lag motlyd om lydene er så høye at hodet nesten sprenger. Motlyden gir styrke og energi til å fortsette. Motstå trangen til å legge deg ned. Finn deg heller et sted der du kan stå i le for vinden. Det kan være vanskelig å puste når stormen hviner rundt ørene, - det kan virke som om pusten blir dratt ut av deg, og du blir svakere. Ha mot til å snu ryggen til stormen, om enn bare for et lite øyeblikk, så du får pusten igjen. Stå sterk og godt rustet med motet i brystet og vettet i pannen, mens bena er godt plantet til jorden, når du står ansikt til ansikt med selveste Nordavinden. Stormen kommer, og stormen går, - og om du står, står du igjen når den har feid forbi. Den kan ha tatt med seg store deler av dine omgivelser, av det du hadde, av det du kjente, men du står der med vissheten om at du gjorde det du kunne. Du følte deg svak, du følte deg sterk, og du følte at du ville gi opp, men du står fortsatt. 

Vær der når stillheten rår. Steng deg ikke inne i et rom, - eller inni deg selv. Uroen gjør deg rastløs, så prøv å finne ro i stillheten. Vær i den, - forsøk å eie den. Stillheten kan i blant ta over, og du kan føle deg maktesløs, - overtatt. Når stillheten kommer smygende, og lurer seg inn i deg, kan det virke som om det er for sent for deg å eie den. Du har ikke valgt den, det er sant, men den er i deg, og du kan bestemme deg for hvor mye den skal påvirke deg, om du er sterk nok. Om du ikke er sterk nok, vil stillheten ligge rundt deg, og inni deg. En stillhet som ikke er ønsket gir tanker man helst vil unngå. En stillhet man frivillig slipper til, gjør at man føler seg hel og tilstede. Stillhet kan være befriende, om du tillater at den er der. Om du velger stillheten, er ikke stillheten så ille. 

Vær der når dager er dager med gode opplevelser. Ikke vær redd for å snakke høyt, ikke vær redd for å være stille, - ikke vær redd. Våg å si det du føler for. Våg å være deg selv. Du står fortsatt, ikke sant?



Å være den som gir råd, er enkelt. Å være den som er der, er ikke enkelt.

Foto: Svaner på vei over åkeren jeg går på.

 

Påske i blokka

Dette er den første påsken jeg har i egen leilighet. 

Jeg er ikke ferdig med oppussingen ennå. Det tar sin tid, uten at jeg skal gå i detaljer om det på nåværende tidspunkt. De som har lest bloggen min, har en anelse om hvorfor inspirasjonen til å gjøre store arbeidsoppgaver uteblir. Men, i hvert fall. Det er påske, - den første påsken, i min leilighet. MIN leilighet... 
Det er fortsatt rart å si det, men det er helt ok å si det. Jeg har begynt å innse at den faktisk er min, og det er jo fremskritt i det. Det hender til og med at jeg liker å bo i den, at jeg føler meg hjemme i den. 

Hvitveiser viser veien til åkeren.

Verdens beste turvenner.

Gammel tradisjon blir tatt opp igjen.

Det hang blomster på døra fra naboen, - verdens beste naboer, og påskerartet er i tekanna.

Akkurat som da jeg var liten, men i stedet for i opplippet melkekartong, har jeg det i sandkakeformer.

Titt-titt, - eller heter det klukk-klukk?

Fine kjøkkenet. 

Påsken er reddet, - Drageegg er innkjøpt i posevis!

 

På høy tid

  • På høy tid at man løfter haka fra brystet. Se opp og fram, - er det ikke det det heter? Rette ryggen og bære hodet med stolthet? Noe sånt. 
     
  • På høy tid at man går med lange, faste skritt. Mot et mål, - eller mot flere mål, men bare ett av gangen, antagelig. Ellers blir det utrolig forvirrende. Ikke sant?
     
  • På høy tid at man ser i speilet og smiler til den man ser. Blikket skal være rettet mot en selv, ikke mot den andre som står rett bak, bare så det er sagt. 
     
  • På høy tid at man kvitter seg med ting som tynger og trykker. Gå inn i en selv, få hjelp fra en eller annen, eller flere. Ta av sekken, og knyt opp skolissene en smule, det kan hjelpe. 
     
  • På høy tid at man finner ut hva man ønsker seg videre. Man kan skrive en ønskeliste, men ikke en sånn en som man skriver før jul, antagelig. Tror jeg.
     
  • På høy tid at man snakker med klar og høy stemme. Bli hørt, nå fram, og ha egne meninger, - uten å knirke eller være skingrende, så klart, for det vil virke svært forstyrrende.
     
  • På høy tid at man ser på høytider som hyggelige, fine tider. Man kan pynte opp litt, kose seg, og samles i godt lag, i stedet for å gråte fordi man er alene. Forslag.
     
  • På høy tid at man setter i gang med noe.
     




Livets collage.

Livet er en collage.
Livet er tusenvis av bilder som ligger der, og som man ser på innimellom. Noen bilder er større enn andre, noen bilder er mindre enn andre, alt ettersom man ser det. Noen bilder er i farger, andre er i svart-hvitt. Noen bilder er duse, andre er veldig skarpe, og noen er passe. Noen bilder har lange horisonter, og er tatt på lang avstand, mens andre bilder er detaljerte og nære. Fokus kan være langt fra og nært, alt ettersom man opplever og ser ting. Collagen forandrer seg ettersom livet leves, flere og flere bilder legges til. Ingen bilder forsvinner helt, for de er der, men de kan glemmes og ligge på arbeidsbordet til man oppdager dem på nytt senere. 

Natur er viktig i mitt liv, og nesten alt jeg opplever kan jeg relatere til naturen. Uansett hva som skjer, har jeg et tre, en skog, en blomst, en detalj, som jeg kan komme tilbake til. Og bildene jeg har kan jeg lete frem når jeg trenger dem. Min collage er preget av at jeg søker trygghet, og tryggheten finner jeg i skogen eller ved et tre, eller ved sjøen. 

Jammen på tide at jeg oppdaget gleden ved collage.

Min rasteplass

Alle trenger en liten rast, - en hvil, en stopp, eller en pause. Det skjer ting hele tida på godt og vondt. Man skal takle og gjøre og fikse og ordne og ta i mot og smile og gråte og bli sint og alt annet som har med følelser å gjøre. Og etter noen runder med det, trenger man å bare være. Så jeg har min rasteplass. Hun heter Ane, og sammen med henne kan jeg bare være. Hun er fantastisk. Hun er god. Hun er nydelig inni og utenpå. Det er smil og snakk og stunder. Stunder som er gode, - sånne stunder som man bærer i hjertet med glede. 

Bøkeskogen i Stokke.

På denne trappa kunne jeg tatt morgenteen hver dag.

Fine låvevinduer.

En bestemor i vinduet, - det hadde vært noe.

Et lite drømmehus.

Tre og tegl.

Og, rasteplassen min, - Ane. 

Ryggen til min far

Foran meg går min far med kroket rygg oppover bakken med bestemte skritt. Steg for steg tar han, mens han ser nøye på bakken foran seg, for å unngå steiner og hull. Tenk på alle veiene han har gått. Tenk på alt han har rukket å gjøre, alle stedene han har vært.

Tenk på alt den ryggen har båret. På sekker og vesker, men også sorger og bekymringer. Kanskje har den båret på glede, som en lett bør man gjerne tar med seg på veien. Og den har båret på barn, på tur og i lek. Løpende over plenen en fin sommerdag med et sprellende barn i armene bak på ryggen, og fast og bestemt opp til Gaustadtoppen med et barn i bæremeis. Den ryggen har støttet og gitt styrke til mange løft. Og den har fortsatt styrke i seg. 

For å ha et løftet hode trenger man en sterk rygg. Et hode fullt av tanker, et hjerte fullt av smil. Det er min far. Og der han går foran meg med kroket rygg, smiler jeg for meg selv, med tanken på at vi går der sammen, han og jeg. Så mye glede i en liten tur. Og det beste, er at det er ikke den siste. Langt derifra. Neste gang tar vi med en liten sekk, og i den sekken skal det være kaffe og noe å bite i, - for det har min far sagt. 

Ryggen mot land. 

Nordre Truber ute på Østerøya.

Ryggen til min far.
Og, ja,neste gang bærer vi sekken med glede. 

 

Les mer i arkivet » Desember 2014 » Oktober 2014 » September 2014
ordfrablokka

ordfrablokka

42, Sandefjord

Dette er en blogg for de som liker historier, ord, og bilder. Ord og uttrykk kan bli skrevet om når som helst, og fra hvor som helst, - fra blokka, for eksempel. Ellers blir den faste spalten Søndagsnutt - Undersøkende journalistikk på sitt beste! å se søndag/ mandag hver uke, så sant redaksjonen husker deadline.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits