I denne ste juletid

? br man seg rett fornye.

Ja, og det gjr folk til de grader i disse desemberdager. De fornyer seg med fornyelser i alle former i og utenfor kjkkenet, og i farger, innenfor julefargene lilla, grnt, og rdt, hvis man er tradisjonell, og hvitt, gull, og slv, hvis man er trendy og vil ha minimalistisk jul.

Forventningene til juletidens innhold blir sltt opp stort overalt. Butikkene frister med julesalg, restaurantene frister med julebord, skolene har juleshow og juleavslutninger, kirker og konsertlokaler flommer over av julekonserter som skal gi julestemning for alle penga. Men strst av alt er forventningene hvert enkelt menneske har, - om kos, om varme, om samvr, om opplevelser, om gi, om f, om tilbringe, og om f vre del av.

Denne ste juletiden skal fylles med gaver. Man kjper til, og man kjper fra. Man kjper stort, og man kjper lite. Man kjper harde, og man kjper myke. Man kjper dyre, og man kjper billige. Man kjper til familie, og man kjper til venner. Og kanskje til venners barn.

Og, juletiden skal fylles med mat. Det skal flomme over av mat. Det skal ikke mangle noe. Man skal helst ha litt av alt det som er tradisjonell, norsk julemat, selv om man kanskje ikke kommer til spise opp alt, fordi man egentlig ikke synes det er veldig godt. Men, det M st p bordet, s man har muligheten. Man inviterer til juleverksted, julekakebaking, julebord, julejentekveld, juleguttekveld, julestas, og julemas, og det skal spises, og det skal drikkes.

Julepynten skal opp. Og det starter med julebelysninger p hus, i hager, p trr og busker, og i flaggstenger. Hvite, eller gule, eller bl, rde, gule, rosa, og grnne blinkende lenker. De er overalt. Det lyser opp i desembermrket, - noen elsker det, andre hater det. Og s kommer dukene, nissene, englene, hjertene, og stjernene. Noen pynter juletreet allerede frste desember for nyte synet og lukten av gran. Men, det er kanskje vanligst pynte tidlig for de som har kunstig tre, siden et ekte ville drysse etter en ukes tid.

Men, s er det de andre. De som ikke tenker p julen som en st tid. De som ikke takler forventningene og gleden ved alle juleforberedelsene. De som viker med blikket nr de gr forbi julepyntede butikkvinduer, fordi de ikke har rd til kjpe gaver, eller ikke har noen kjpe til. De som blir vemodige nr de ser lysene overalt, fordi alle disse lysene i mrket ikke hjelper p mrket de har i hjertene sine. De som sukker nr de ser familier som gr sammen, p vei til et eller annet, fordi de ikke har familie selv.

S tenker du kanskje: Ja, men det finnes da alternative juler? Steder ensomme mennesker kan g til i julen? Der de kan f mat, f gaver, - og dele denne ste juletiden sammen med andre som er som dem? Det er organisasjoner som ordner dette!
Ja, det er det. Det er flere av dem, og det er flere private folk ogs, som lager jul for ensomme og vanskeligstilte mennesker. Og det er fantastisk. Ingen tvil om det. Det er mange som benytter seg av tilbudene, - men det er ikke for alle.

For noen vil en slik jul vre understreke hvor ensom man er. Og, man er jo ensom hele desember, hele julen, - mens disse sammenkomstene ofte er kun p julaften. Hva med frjulstiden, hva med romjula, - hva med nyttrsaften. I stedet for fle seg som en som m velge ukjente vre sammen med, for i det hele tatt vre sammen med noen, s blir man sittende hjemme. Det er ikke s nye med julematen, man finner mye godt fra Toro eller Fjordland, og det er mindre sjanse for svi maten, nr den blir satt i mikroen.

Man setter det kunstige, ferdigpyntede juletreet fra Jula ? man har da selvironi ? p bordet, slr p juleprogrammet p NRK 1, trykker p fjernkontrollen til de nye, kjekke elektriske telysene, og tar turen inn p do. Desembermneden gir vond mage, sure oppstt, vondt i hodet, og drlig svn, og det fles helt greit trke seg i rvva med god jul fra Lambi.

Fra Lillehammer.


PS: Innlegget er ment som en beskrivelse p hvordan julen kan ses p av noen mennesker, og er ikke selvbiografisk, selv om flere av tingene er ting jeg har tatt standpunkt til, og tenker p stadig vekk, siden livet n er som det er.

Ufr for alltid

Jeg hadde en tanke om at jeg skulle tjene konge og fedreland i en alder av 21 r, og gikk inn i forsvaret. Til min egen overraskelse, jeg var jo tross alt ei litt over femti kilos halvblond jente med bakgrunn i teater- og dansverden, gjorde jeg det ikke s verst, og kunne velge litt hvor jeg ville, og hva jeg ville bli. Jeg hadde "skills", som det heter. Men, det var bare inntil jeg ble skadet under en velse. Lang historie, men den endte med at det ikke er tvil om at deler av lungene mine er rtne innenfra, med konsekvensene det har, og at jeg etter ti r med utredninger, spesialisterklring, adovokathjelp, omskolering og arbeidsutprving, endte opp som 85 % varig ufr. Lungene er delagt, og de blir ikke bedre.

Det er mulig at det er noen som har opplevd, eller opplever at det er enkelt bli ufr. Det er ikke min erfaring. Etter feildiagnosering i 1995, tok det fire r, fr jeg fikk min aktuelle diagnose, etter ha blitt utredet p Rikshospitalet, Ahus, Ullevl, Diakonhjemmet, Aker, og p Haukeland sykehus, der jeg fikk spesialisterklringen etter en drss med flere tester. S startet opplegget med det som den gangen var trygdekontoret. Jeg kunne ikke sitte p rompa. Niks. Etter spesialisterklringen var ferdig, mtte jeg omskoleres, om jeg ville f hjelp og sttte. Tre r p skole for bli agronom. bli folkemusiker/ -lrer, eller tekstforfatter var ikke yrkesrettet nok. Agronom - det er riktignok yrkesrettet attfring, som fokuset var p den tida, er ikke et yrke en lungeskadet person kan utfre med stort hell. Det er lange arbeidsdager, til tider tungt, og rett og slett umulig for meg. Men, trygdekontoret bestemte, og jeg utfrte. S var det over i arbeidsutprving p tre forskjellige steder, med forskjellige prosenter i to og et halvt r. Etter endt samarbeid med Arbeid med bistand, der jeg hadde ei fantastisk saksbehandler, kom et annet trygdekontor fram til, - etter ha lest min tidligere kommunes svar, som var skeptiske til gi meg tidsbegrenset ufr, siden jeg s s ung og sprek ut, - fram til at det ikke var noen tvil om at jeg oppfylte kravene for bli ufr. Og siden skaden skjedde fr jeg fylte 26 r, - ung ufr.

Seier? Etter s mange r inn og ut av sykehus, med omskolering, med advokat overfor forsvaret og trygdesystemet, med utprvinger, og nederlag etter nederlag. Nei. Det er ingen seier. Men, jeg skal innrmme at det var godt f et svar, s jeg visste hva jeg hadde forholde meg til. vre en sak i et system s lenge, fra 1995 til 2006 nr det gjelder dette, gjorde meg til akkurat det: En sak. Ikke et menneske. Jeg seiret ikke, jeg tapte. For jeg kan aldri jobbe 100%. Jeg kommer aldri til bli frisk igjen. Jeg kan aldri gjre det jeg nsker, eller jobbe s mye, eller med det jeg vil. Jeg kan gjre litt, og jeg gjr litt. Litt for meg, er gjre alt jeg kan.

I elleve r har jeg hatt en liten fast stilling i tillegg til ufregraden, og jeg trives med den. Jeg tviholder p den faktisk, og nsker ikke mtte si opp, eller bli sagt opp. Jeg er s heldig at jeg er nsket i den lille jobben som manusforfatter, og med andre prosjektbaserte oppgaver jeg gjr nr teaterstykker skal settes opp. Jeg gjr det jeg kan, - alt jeg kan, og alt jeg klarer. Noen ganger for mye.

Fra januar 2015 inntrer nye bestemmelser i forhold til trygden min. Overalt i media str det med store bokstaver at snne som meg kommer drligst ut av det. Jeg prver lese meg opp, prver skjnne hva det nye budsjettet faktisk har si for meg som ung ufr, gradert, med litt gjeld, men det er vanskelig. P nyuforetrygd.no p nettet str det at jeg fr omtrent det samme. OMTRENT? Da blir jo omtrent et definisjonssprsml, vel? Jeg mener, for noen har ikke noen tusen kroner noe si, for andre har det masse si. Det str at det blir en individuell beregning av den nye trygden, som kommer i et brev fra NAV denne hsten. Individuell beregning? S da gjelder alts ikke de tallene som str beskrevet i opplysningene p sidene, de er kanskje bare veiledende? Jeg sliter med konsentrere meg, jeg innrmmer det, og jeg skjnner ikke formuleringene s godt. For meg blir de litt vage, jeg fr ikke svar p det jeg lurer p.

Fra pensjon til trygd, kan jobbe mer uten miste trygderetten, mer skatt, mer forutsigbart, - det er noe av det jeg tror jeg har oppfattet. Men, ker trygden for kompensere for hyere skatt bare i tre r? Ja, det kan virke snn. De rdgrnne bestemte at kompenseringen skulle vre varig, men de bl vil at ufre som meg, skal jobbe mer, og de mener at innen tre r s skal jeg ha funnet meg en jobb, som gjr at jeg tjener mer. Men, jeg kan jo ikke det. Lungene mine blir ikke bedre om/ innen tre r. Kanskje tvert i mot. Jeg har tapt p flere mter. Jeg tapte helsa. Jeg tapte verdigheten. Jeg tapte muligheten til tjene kroner selv. Og n taper jeg fordi det ikke skal lnne seg, verken konomisk eller menneskelig, vre som meg. Men, jeg er ingen taper.

Jeg skriver dette innlegget, men jeg er livredd. Etter ha lest noen kommentarer som er skrevet etter innlegg skrevet av fortvilte mennesker som kommer til slite konomisk med de nye bestemmelsene, blir jeg lei meg. Det er s klart mange fine, gode, trstende kommentarer. Heldigvis for de som har vget skrive. Men, s er det noen da, som er i sin fulle rett til si det motsatte, og de gjr det. Det er s mange som ikke ser og forstr at det faktisk gr an IKKE ha muligheten. Det er rett og slett ikke alle som kan forbedre sin hverdag p noen som helst mte. De gjr s godt de kan.

Kommentarer:
Kan du ikke jobbe, sier du? ALLE kan jobbe litt, vettu. Kan ikke bare sitte vente p at du skal f sttte i btter og spann uten yte noe. Er for lettvint bli ufr n. M vre luksus kunne gjre hva du vil om dagen. Nei, kom deg i arbeid, som vanlige folk. Du klarer det p tre r, vettu. Du har valgt dette selv. Du kunne tenkt deg om fr du gjorde det du gjorde. Ta deg sammen.






Med hevet hake og nesa i vret

I disse tider der man stadig leser i mediene om hvordan man kan bli lykkelig, hvordan man blir best, hvordan man slanker seg raskest mulig, hvordan man kan finne kjrligheten, hvordan man kan gjre suksess, hvordan man kan beholde kjresten sin, og hvordan hret br vre p fest, til hverdags, og nr man skal mte opp p jobbintervju, s er det noe jeg lurer p.

Skal man gjre alt dette med hevet hake og nesa i vret?

Jeg mener, hvis man skal f et skalt fullverdig liv, da, - etter medieskalaen, s br man jo egentlig ta fatt i alle disse tingene. Det er jo ikke nok bare bli best. Man vil jo vre slank, beholde kjresten under og etter karrierejaget, vre lykkelig, og hret br vre p plass nr man er suksessfull. Og mens man gjr alt dette, skal man ikke se bakover, og man skal man holde haka hevet og gi gass. Det fine med at haka er lftet, er jo at nesa ogs er det, s man trenger ikke tenke p at man skal holde begge hevet. Det er nok tenke p den ene av dem. Det kunne blitt i overkant slitsomt stadig mtte tenke p begge deler. S fr man bare finne ut, da, hva man vil lfte. Haka, eller nesa.

Jeg lurer litt p hvor mye det har si at haka og nesa er hevet. Kommer man raskere fram til gode resultater da? Har det noe med ynene gjre? Om de er fokusert? lfte blikket opp og fram er det ogs noe som heter. Men, kan man ha blikket bde opp og fram samtidig? Hvis jeg ser opp, s ser jeg opp p stjerner, skyer, fugler, og sola. Hvis jeg ser fram, ser jeg veien jeg gr p, hus, trestammer, og folk. Jeg klarer ikke se opp og fram samtidig. Ligger jeg da drlig an til oppn noe som helst? Eller, hjelper det at haka er hevet, s nesa flger med?

Men, s er det snn, da, at nr man stadig gr med haka hevet s kan man snuble. Det finnes ting p veien man gr, som man kan snuble i, slik at man gr skikkelig p trynet. Og, om man er skikkelig uheldig, s gr man p noe som gjr at man blir sltt tilbake, og faller tilbake til utgangspunktet og m starte p nytt. Kanskje det kan vre en id senke haka med jevne mellomrom. Vge se p bakken foran seg. Om man bare har ml gr man glipp av det som skjer underveis.

Prosessen br vre like viktig som sluttproduktet, og nr det er sagt, - er det egentlig et sluttprodukt, eller begynnelsen p noe annet? Er det ikke egentlig delml, i stedet for etml. Et ml hres s endelig ut. Man slutter jo ikke. Man fortsetter. Og kanskje, kanskje man kan f ye p ting underveis som gjr yeblikket, - blikket mot bakken, verdt det. Et yeblikk man kan ta med seg videre, og som kan gjre veien til mlet like mye verdt som mlet selv.

Delmlet mitt er finne ut hvem jeg er. Og jeg tror jeg kan finne ut av det, ved skifte blikkfokus. Ikke ved lse det fast. Ikke ved bare se fram, eller holde haka og nesa hevet. Og jeg tror ikke jeg kan finne ut hvem jeg er, ved la vre se meg tilbake. Jeg skal se litt overalt, bak meg, til sidene, opp, fram, og ned. Slik kan jeg se detaljene i livet, grunne litt p dem, sette dem sammen, og lage et levelig jeg, s godt det lar seg gjre, mens man er underveis, med bevegelig hake, og en nese som er nysgjerrig p alt.


Detaljene i livet og p veien.

Om legge gullegget

Noen har funnet ut at det legge gullegg er en fantastisk ting, selv om eventyret egget kommer fra handler om grdighet. Personlig synes jeg det er veldig rart at noen velger si at de har lagt gullegget grunnet to ting. En: Mennesket kan ikke legge egg. To: Den som legger gullegget blir slaktet.

Men, alts. legge gullegget vil si at man har gjort noe bra, noe suksessfullt. Men for f lagt dette gullegget ligger det en historie bak. Den frste historien jeg kommer p, er at man kanskje fr litt vondt i magen. Jeg mener, gull er tungt, liksom. Bare tenk deg den klumpen du innimellom fler du har i magen nr du gruer deg til noe, eller nr du har opplevd noe som gjr litt vondt. S gjr du den klumpen fysisk, og legger p flere kilo.

Klumpen blir strre og strre, og tyngre og tyngre, fr tyngdekraften tar over for fullt, og egget blir forlst ut i verden, - og breren jubler av lettelse: Jeg har lagt gullegget!
Smertene var sikkert verdt det, for all del, - om det virkelig er et gullegg. Det kan jo vre at det bare er god, gammeldags dritt, med en viss tyngde.

Den andre historien jeg kommer p, er at legene ved Rikshospitalet fr noe bryne legevitenskapen sin p, nr de under en CT, eller kanskje MR, oppdager at pasienten har en eggformet klump av ukjent opprinnelse i mageregionen. Ved nrmere underskelser finner de ut at materiet ikke er biologisk, og da blir de kanskje bekymret. - Hva har pasienten spist? Tenker de kanskje. - Det finnes ingen arr, s gjenstanden er ikke operert inn p et tidligere stadium. Det m ut. Det er et fremmedlegeme! S blir egget forlst ved keisersnitt, og kirurgen str med det i hendene og utbryter i triumf: Det ble et egg!
Nr pasienten vkner opp, ligger egget p brystkassen, mens legen str ved siden av sengen og sier at egget kom ut uten store komplikasjoner, og at begge kan reise hjem om et par dager. Det vil si, - om ikke pasienten kunne tenke seg donere egget til sykehuset da. Ja, for det kan jo vre noen som trenger et gullegg.

Uansett s er gullegget lagt, eller tatt ut, da, alt ettersom. Og da lurer jeg p: M man ruge p et gullegg? Det frste svaret jeg kan komme p, er ja, man br vel det. For, det kan jo vre at egget p den mten pner seg, og s ligger det en superstor diamant inni! Da har man skallet, som er av gull, som er verdt noe, og s har man diamanten inni, som er verdt enda mer.

Men, p den annen side, s sier man jo at det er et gullegg, ikke at skallet er av gull, og at det er hulrom inni, s det andre svaret jeg kan komme p, er nei, det trenger man ikke, for det er ingen vits i ruge p et egg av massivt gull. Det kommer ingenting ut av det. Ta det med deg til banken, og bytt det ut i kroner og re.

Men, da er det noe annet jeg lurer p: Nr man har lagt ett gullegg, - kan man egentlig legge et til? Hvor mange gullegg kan et menneske lage? Gsa rakk jo legge en del egg fr hun ble slaktet, - fr bonden ble grdig og ville ha mer enn ett egg av gangen. Men, det er jo en gs. Gsa er skapt for legge egg, det er ikke mennesket. g svanger med et gullegg er en lang prosess, der man m vurdere og revurdere, veie for og mot, og stadig trenger nye innputt. Man mter kritiske skeptikere, og mange stiller sprsml om dette har noen hensikt. Om det kommer noe ut av den lange prosessen, som har en overveiende grad av utgifter, - om det brer frukter. Eller egg, da, som i dette tilfellet. Og helst da gjerne et gullegg.

For min egen del tror jeg at jeg lar den prosessen ligge. Jeg fr skaffe meg suksess p en annen mte. For det m vel vre andre muligheter for f til noe her i verden enn legge et gullegg? Jeg mener, - Olav Thon, for eksempel, - har han lagt et gullegg noen gang? Som han har gjemt i lua si, og spart til drligere tider? Som han ruger p? Nei, jeg tror ikke det. Og, jeg trenger ikke like mye som han uansett. Jeg klarer meg med en liten suksess, jeg. En som er akkurat passe stor nok til at jeg kan gjre det jeg m, og det meste av det jeg vil gjre og drmmer om.

Mitt mentale gullegg er lite, men gyllent. Som en gyllen mulighet.







Lykkepiller

S fort vi er i stand til det, griper vi tak i ting. Som spedbarn griper vi fatt i en finger, og etter hvert griper vi tak i leker. Lekene blir underskt i alle krinkler og kroker, og vi oppdager alltid et par nye ting. Kanskje en farge vi ikke hadde lagt merke til fr, eller en ekstra kule p den nederste delen. I timevis kan vi holde leken uten bli lei, og om vi er skikkelig glad i den, s leker vi med den hver dag i lang tid.

Nr vi har lrt g kan vi stabbe oss bort til tv-benken og trykke p alle knapper, og skru p alle knotter vi finner. Av en eller annen grunn synes ikke foreldre det er like morsomt som vi, s de fr oss til slutte, men nr de ikke ser hva vi gjr og kysten er klar, s er det bare finne ut av alt sammen.

Jo eldre vi blir jo flere ting finner vi ut av. Vi kjenner igjen knotter og knapper. Vi vet hva de tilhrer og hva de brukes til. Og fra vre nysgjerrige og utforskende gr vi til gjre alt med den strste selvflgelighet uten lenger bry oss noe srlig med at ting gr rundt, at de forsvinner inn, at de kommer ut, eller at de gr fram og tilbake. Fascinasjonen over finne ut av ting blir liksom litt borte, selv om det er helt nye ting.

Etter hvert som vi blir voksne blir vi oppfattet som urolige eller nervse om vi sitter og fikler med ting, s det prver vi la vre. Og vi skal helst ikke stille for mange sprsml om ting som liksom blir sett p som en selvflge vite. S da lar vi vre fikle da, eller sprre for mye. Og av en eller annen grunn s blir det til at det ikke gjelder bare fysiske ting. Det blir overfrt til andre ting ogs. Flelser, for eksempel.

Noen ganger kan vi forvente at ting virker eller forblir som de alltid har gjort eller vrt. Og nr det ikke gjr det, s skjnner vi ikke alltid hvorfor. Da blir vi passive, uforstende, og sprrende, uten sprre, slik at ting gr i st. Det kommer ingen vei, VI kommer ingen vei. For vi har sluttet forske bare for gjre det. Vi har sluttet fikle bare for gjre det. Vi har sluttet bryte grenser for finne ut av ting.

Vi blir lei oss. Vi fler oss utilstrekkelige, verdilse, litt tilstoppet. Vi fler oss sm p en mte som gjr at vi ikke tr st opp for oss selv, eller reise oss selv. VI har glemt utforske det som gjr at vi nsker underske, skru p, flytte p, trykke p, bygge opp, eller rive ned. Da vi var sm flte vi lykke da vi prvde finne ut av ting. Og det er lykken vi har glemt. Den er der, men den trenger fikles litt med, for leve. Lykken trenger bevegelse for utfolde seg, og for fylle tilvrelsen inni og utenp. Den trenger pilles litt ved, for bli holdt vken.

S ikke sitt stille og vent. Ikke hr p de som sier du er for voksen for gjre det. Bare gjr det. Bare lp rundt, om du fler for det. Bare hopp opp og ned, om du fler for det. Bare dans deg bort til knappen, som om ingen ser deg, og trykk i vei. Bare slipp deg ls uten bry deg med hva de andre sier. Vg skape bevegelse for holde liv i lykken. Bli en bli lykkepiller.

Og i enden av regnbuen skal det visstnok finnes et eller annet spennende. Skal vi finne ut av det sammen?

Vet du?

Nr man nsker vite men ikke vet hvordan man skal f vite vet man ikke hvor man skal begynne for f vite det man trenger vite for vite hvordan man gr videre. S, uten vite hva man br vite for g videre spr man seg hvem som kan vite det man trenger vite for vite hva man kan gjre for g videre til det man da vet. Og nr man da vet det man trenger vite slik at man vet hvor man er og hvor man str s kan man eventuelt sprre andre for f vite hvordan man kan forbli en som vet.

Jeg vet sannelig ikke.


Ny sveis. Har ikke hatt s kort hr siden Revyskolen! Shit!

Om motivasjon

Nr man nsker oppn noe s sterkt, at man bde gjr ting og tenker ting for n det, - da er man motivert.

La oss si at man er veldig motivert til gjre noe. Man tenker at man skal tr til, gjre det som gjres m, uansett hva det krever, for n det mlet man har satt seg. S begynner man, og man trr virkelig til. Man er i aktivitet, man snakker seg opp og fram, og man gjr ting som kan ke sannsynligheten for at man nr mlet innen rimelig tid, dersom liv og vei tillater det.

Man setter alle kluter til, som man sier. Uten blygsel og blokkeringer. Helhjertet og penhjertelig. Det er lett vre motivert nr man fler man er i bevegelse. Nesten ingenting kan mle seg med den flelsen man gr med, nr man fler det gr en vei. Uansett hvilken vei, - det vil si, s lenge veien gr framover og, eller oppover. Til siden kan ogs godtas, men litt under tvil, for til siden kan ogs ses p som at det er lite framdrift, og for n et ml, s er det visstnok snn at det br vre mot eller opp til, eller opp mot noe. Det er sjelden man sier at man skal arbeide seg ned til noe. Eller bort til noe.

Nvel. Man er i bevegelse, det er nkkelen her. Enten i fysisk bevegelse, eller i mental bevegelse. Ja, for begge deler regnes som aktivitet. Og, man fler motivasjonen underveis. Den kan dale, men den kommer p toppen igjen bak neste sving, om man jobber med den. Motivasjonen trenger motivasjon for overleve. S kan man jo kanskje sprre seg:

Hvilken motivasjon har jeg? Den indre, eller den ytre?
Gjr jeg dette fordi jeg elsker gjre det, eller gjr jeg dette fordi jeg vil ha en premie? Er det nok i seg selv ta del i, og vre en del av, eller vite at jeg nr mlet jeg har satt meg, uten at det vanker en premie p meg nr jeg nr mlet?

Motivasjonen holder motet oppe. Selv om nedoverbakkene er bratte og steinete, s vet man at det kommer en ny oppoverbakke, og om man har nok fart i nedoverbakken, om man vger slippe bremsene, s kommer man langt opp oppoverbakken uten at man bruker altfor mange krefter. For oppoverbakken kan vre veldig lang, og man trenger alle kreftene man kan f til den. Spar p kreftene nr man kan, og tr til nr man kan.

Og s har man kommet s langt at man kan se mlet.
Det ligger der, enten synlig, eller mentalt. Snart framme, tenker man, - og da m man passe p. For n har man kommet til det kritiske punktet. Punktet der motivasjonen kan forsvinne, og tilfredsheten komme inn. Om tilfredsheten kommer for tidlig, kan mlet forflytte seg, og forsvinne bak horisonten. Veien blir da lenger. S, pass p.
Tenk p hvorfor du begynte, p hvorfor du nsket dette. Tenk p hvorfor du ville sette alle kluter til. Tenk p at du m vre i bevegelse, - mot noe, opp til noe, opp mot noe. Tenk p motivasjonen du hadde fra start, fordi du nsket s sterkt. Behold nsket friskt i minnet, og motivasjonen vil flge nsket. Motivasjonen vil flge deg helt til du har ndd ditt ml. For slik er motivasjonen. Den flger bevegelsen, den flger nsket, den flger deg.
Bare husk:

Du har ikke ndd mlet, fr mlet er ndd.






En sommerhilsen

Sommeren 2014 i Sandefjord.
S mye sol, s mye varme. Dager der man ikke kan annet enn vre ute. Dager der man hopper fra svaberg, og lager blger i saltvann, bare fordi man kan.

Jeg sto der p stranda og hrte p det de sa, - nt lyden av stemmene som var fulle av glede og latter, og tenkte: N str jeg her, og jeg hrer p to flotte damer som sprudler og syder av liv og leven. Jeg har nylig blitt kjent med den ene, og den andre, ja, hvem vet, - kanskje kan jeg bli kjent med henne ogs. N fler jeg at jeg hrer hjemme her nede. Her ved fjorden, den salte sjen, ved svaberg og strand, og i blokka. Dette fles som et vendepunkt.

Mter med mennesker som allerede spiller store roller i livet mitt. Gode, fine folk, med plass til dele, med nske om dele, og med mye smil og latter, erfaringer og liv. Liv. Et vanskelig ord si for meg, men jeg klarer det n. Noen ganger har jeg lyst til rope det ut. LIV! Det rommer s mye, og etter ha vrt stengt inne i lang tid, har det kanskje blitt fylt opp enda mer.

Opplevelser som gir lyst og hp. Opplevelsene gr med meg, de str foran meg, og de kommer nr jeg minst venter det. Et fint ord, det. Opplevelser. Liv gir opplevelser, opplevelser gir liv. leve opp. Leve opptil, leve oppmot, leve oppfor.

Denne sommeren gr inn i min mentale minnebok som den beste sommeren. Og, hvem vet, kanskje har sommeren brakt med seg noe som varer inn i hsten, og over til vinteren, og, om livet og fortsettelsen vil det, kanskje ogs enda lenger.










Gode minner gir gode bilder.

Om horisonten

Nr man str p et sted med begrenset utsikt er horisonten nr. Innimellom tenker man ikke p den nre utsikten som horisonten, men det er jo horisonten, ikke sant? Nr jeg tenker p nr horisont, tenker jeg p at fjell, bygninger, eller trr er det man ser som skille mellom himmel og jord. Det blir kalt den synlige horisonten. Den egentlige horisonten ligger lenger nede mot bakken, - og helst langt vekk.

Nr jeg tenker etter, er utsikten alltid begrenset, for det er grenser for hvor langt man kan se, siden det finnes en horisont, og horisonten er avrundet. Hvis jorden var flat, - som man trodde for en stund siden, s hadde man sett alt, om man sto p verdens hyeste topp. Men, jorden er ikke flat. Den er rund, og dermed har vi horisonten. Ja, for det er vel bare en horisont? Det finnes vel egentlig ikke flere horisonter?

Om jeg str og ser utover s langt yet kan se, og tenker: "N skal jeg g bort til horisonten der borte." Og s gjr jeg det, jeg gr mot det stedet, men mens jeg gr, s kommer jeg nrmere horisonten jeg s, og ved komme nrmere den, flytter bare horisonten jeg s seg lenger vekk. Jeg kommer aldri fram til horisonten. Men, man snakker om utvide horisontene. Det m vre oppske horisonten man ser, for s g til neste, og neste, - og neste.
Fordi vi vil, har lyst, og m.

Nr man str ytterst ute p en halvy med utsikt s langt yet kan se, uten at det er fjell, bygninger, eller trr mellom, da ser man den sanne horisonten, - den alle egentlig snakker om. Den piloter og navigatrer speider etter, uansett om de har all verdens teknisk utstyr. Det er den sanne horisonten som avgjr om vi kommer oss velberget fram til mlet.

Horisonten kan forstyrres av yer og skjr, av hus og trr, og av skyer og vr, - og oppmerksomheten vr kan flyttes for et yeblikk eller to, men s, - s trekkes yet mot det punktet som er lengst borte. Vrt evige ml. Vr drm om noe annet. Vr visjon om et annet sted. Og at vi er en del av den. Horisonten.





















Horisonter.

Jenteloven

Nei, det er ikke en skrivefeil. Det er et helt bevisst valg av vokalen e.

I disse sommertider er det kanskje ferie, men tankene tar ikke fri. Nr man ligger p stranda, og nyter varmen, sanden under fttene, synet av blankt vann, lette blger, og en lett bris som gjr det akkurat nok levelig til at man orker ligge der, - s observerer man folk rundt seg. Ja, man gjr jo det, det er umulig la vre se noen, for de er overalt, - p stranda. Folk i alle former og farger. De virker s fornyde, s tilfredse, - s lette og ledige, uten blygsel, uten vre sjenerte. Og jeg merker jeg beundrer dem for at de klarer bevege seg rundt p den mten, som om det ikke spiller noen rolle at de har minimalt med klr p seg.

Jeg er en kmk, det har jeg skrevet om fr. Kmk = kvinne med komplekser. Jeg sier det med masse selvironi, og med glimt i yet, men jeg ER faktisk en kvinne med komplekser. Nok om det. Poenget er at det g rundt p stranda i bikini/ badedrakt krever utrolig mye av meg. Jeg fler jeg blir stirret p, - selv om jeg vet at de antagelig gjr det samme som meg; observerer. Og, siden jeg er en kmk, gr jeg ut i fra at de tenker negative ting. Rart med det, ikke sant? Jeg tror at alle der ute fler seg trygge og tilfredse med seg selv i sin kropp. Jeg hper de gjr det. Mens nr det gjelder meg selv..?

S, med glimt i yet, her kommer den:

Jenteloven.

  1. Du skal ikke tro du har fine lr.
  2. Du skal ikke tro at du er like fin som oss.
  3. Du skal ikke tro du at du kler deg bedre enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg at du ser bedre ut enn oss.
  5. Du skal ikke tro du har finere pupper enn oss.
  6. Du skal ikke tro du har finere rumpe enn oss.
  7. Du skal ikke tro du er noe i den bikinen.
  8. Du skal ikke le av de i speedo.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om hvordan du ser ut.
  10. Du skal ikke tro at du kan sprade rundt uten bli sett.

    Ha en fabelaktig dag p stranda alle flotte mennesker der ute!



Fotos tatt p Langeby og Vra.

Mrk: Hvis noen skulle lure p om jeg bare observerer... Jeg gjr ikke det, alts. Jeg leser i boka jeg har med, eller lukker ynene og slapper av, eller snakker med den jeg eventuelt er p stranda sammen med. Akk, bedagelige strandliv!

Om hp i luften

Hp er et veldig fint ord.

Det ligger s mye i det. Ikke som at det ligger og hviler, for det gjr det ikke. Ingenting hviler i hpet. Hpet er alltid i bevegelse. Hpet dukker opp der den trengs, nr den trengs. Noen ganger kan det vre vanskelig se det, s vanskelig at man ikke tror det finnes, at man vet at det ikke finnes, men det er der, ikke sant?

Hva som ligger i hpet er vel kanskje opp til hver og en, men... trst, sttte, et spark bak, forventning, nske, og litt drm.

Mest sannsynlig finnes det nok millioner av hp, kanskje milliarder av hp, som fyker rundt i hele atmosfren. Jeg aner ikke i hvilken form hpet inntar hjernen eller hjertet vrt. Om hpet drysser noe over oss, som Tingelings tryllestv, eller om det tar plass inne i oss, - som en nd, kanskje gjennom nesa. Kanskje hpet omhyller en i seg selv, s man er trygt innkapslet i hpet. Eller kanskje det er nok at hpet berrer en, - pling! - s har man hp i seg. Og s fr man hpe at hpet blir en stund, - s lenge man trenger det. For, jeg tror ikke at man kan tviholde p det. Tvinge det til bli. Nei. Man kan kanskje pleie hpet, for f det til bli, - men da m man vre i stand til det. Men, jeg er ikke sikker. Kanskje det er derfor hpet i blant forsvinner..?

Lurer p hva hpet gjr, nr det ser noen som trenger hp. For hvis det er snn at det finnes hp overalt, s skulle man jo tro at alle fikk hp nr de trengte det, men hpet slipper kanskje ikke til nr folk ikke klarer se det. For det finnes et annet ord: Hplshet.
Det er nr et menneske ikke kan se at det finnes hp noe sted. Tenk p det. Man skulle ikke tro det gikk an ikke se hp, nr det er millioner av dem. I grunn er det rart at man sier at man ikke kan SE hp, nr hpet er usynlig. I hvert fall er det usynlig nr det fyker rundt. Kanskje det er synlig, nr man har hpet i seg. Da er det antagelig viktigere at man VET at hpet er overalt, da.

Noe som gjr at jeg lurer p om man kan gripe hpet selv. Om man kan strekke ut armen, pne hnda, og fange hpet som fyker forbi. Men, tar jeg da det hpet fra en annen? Det ville vre synd. Jeg satser i s fall p at hpet oppsker hender som er utstrakt, og lar seg fange. Men, p den annen side, - jeg liker ikke fange noe som helst. Jeg vil at det skal nske komme til meg, eller at det kommer nr jeg nsker det, fordi det nsker komme til meg.

Hp. Helt klart et veldig fint ord. Det funker.

Mon tro om hpet i blant er i bladene, - henger i trr?

Verdifull...jeg?

Den verdien man setter p seg selv, egenverdien, er som oftest ikke s stor. Man har hrt at man skal si positive ting til seg selv nr man ser seg i speilet. Innimellom skjer det faktisk at man tenker at; jss, "i dag s jeg ikke s verst ut". Men, det er meget sjelden. Antagelig altfor sjelden. Det er altfor lett kritisere det man ser, og nr man kritiserer det man ser, blir det overfrt til det/ den man er. "Jeg liker ikke det jeg ser", blir "jeg liker ikke den jeg er". "Jeg er ikke bra nok." Og nr man frst har begynt tenke slik, trenger man ikke st foran speilet for tenke det. Stadig vekk kommer tanken fram, uansett hvor man er, eller hva man gjr. "Jeg er ikke bra nok."

Noen ganger kommer det i andre ordelag. "N har jeg sagt noe dumt", "Jeg har snakket for mye", "Jeg passer ikke inn her, de andre er s flotte/ vakre/ smarte/ de gjr viktig arbeid", osv. Det har ikke vrt en eneste gang hvor man har gtt fra et sted, en fest, et bryllup, et mte, eller hva som helst som har gjort at man har vrt i samme rom som andre mennesker, uten at man har tenkt at man har gjort noe galt underveis. Helt automatisk tenker man at man garantert har driti seg ut, for noe annet ville jo vrt umulig, - det gr jo som sagt ikke en eneste gang uten at det skjer.

Man er ikke bra nok, ser ikke bra nok ut, er ikke smart nok, snakker ikke bra nok, er ikke bra nok til vre kjreste, jobber ikke med noe viktig, gjr ikke noe viktig, utfrer ikke noe viktig, gjr egentlig ikke noe som har noen betydning i det hele tatt, og dermed kan man anse egenverdien som nrmest p nullpunktet.

Men, det er en annen verdi ogs.
Den verdien andre setter p en. Man kan tenke at den verdien gjr at egenverdien ker, fordi man hrer det motsatte av det man sier til seg selv, men gjr egenverdien det? Jo, i noen blaff, rett etter man har gjort eller sagt ting som virket bra akkurat der og da, kan man i noen sekunder tenke at man er bra nok, fordi folk reagerte p en positiv mte, og ga tilbakemeldinger. Men, s setter selvkritikken inn, og begynner messe at man kunne/ skulle/ burde gjort det p en annen mte, eller at man har gjort for mye av seg selv, eller at man driti seg ut nok en gang. Dermed drukner den verdien andre setter p en i et vell av selvbebreidelse.

Men, hva om man klarte ta i mot uten at det prellet av?
Kunne egenverdien da blitt sterk nok til at den torde spire aldri s lite, - utvikle en koleoptile, s den klarte komme seg opp fra mrket? Kunne den vokse seg videre, bli frodig, utvikle seg og spre seg aldri s lite utover sine egne, tidligere grenser? Og om noe skjer, noe som gjr at man fler seg liten igjen, som gjr at man vil forsvinne igjen, - kan man da hpe at man blir kuttet litt oppe p stilken, og at egenverdien er slik at den ikke trenger starte fra bunnen igjen, men at den starter der den ble kuttet?

Kan man i det hele tatt fle verdi om man ikke har egenverdien?
Aner ikke, men man velger tro at andres tro p en, andres sttte, andres ros, andres tillit, og andres kjrlighet, gjr at man etter hvert kan f en egenverdi, fordi man litt etter litt forstr at man er verdsatt som den man er, som menneske, som medmenneske, og som sitt uperfekte jeg.







Uromoment - UroMonament

Man kan se henne i gatene som et uromoment p sykkel...

...om hun da ikke er hjemme i leiligheten, der hun prver finne p ting hun kan gjre, somhunikke vil gjre, somhununngr gjre, fordihunikke vil gjre dem, men noe helt annet, og helst alt med en gang, uten ta en pause eller en pust i bakken. Nrhunvkner, vknerhunmed en flelse athunaldri kommer til rekke det som str i kalenderen, fordi det er s mange ting, og selv om de ikke skal utfres samtidig, fles det som om alt skjer p en gang, uten athunegentlig er til stede. Huntenker athunfr jo ikke gjort noe fornuftig nrhunhar s mange ting som M gjres, fordi det str i den f... telefonkalenderen. Det faller henne ikke inn ett eneste yeblikk athunkan velge ta tingene med ro, fordi de kommer etter hverandre, selv omhunvet at de kommer etter hverandre og ikke samtidig.

Mer uro og uromomentet Mona, herved kalt uroMonamentet, forstyrrer all verdens harmoni og bedagelighet med sin tilsynelatende allstedsnrvrelse. UroMonamentet skjnner overhodet ikke hvordan hun skal klare sette ting i system, men fr beskjed om at hun skal se p dagens planer, og tenke at dette skal hun gjre i rekkeflge, og tingene tar den tiden de tar. Dette gr fint. DET ER UMULIG! JEG HAR FOR MYE GJRE! Jeg har ikke tid til at ting tar tid, jeg har bare tid til se at jeg har drlig tid, og den drlige tiden gjr at den gode tiden fr mindre plass!

UroMonamentet setter seg noen ganger langflat i sofaen - om man kan sitte langflat, da - i desperasjon fordi hun ikke klarer se hvor hun skal begynne med alt som skal gjres. Da kan hun bli sittende en god stund, helt til uroen blir s urolig at stillemomentet fyker av grde, og uroMonamentet tar over. Og s er hun i gang igjen...

Hva skal, m, br, kan, vil gjres n?!

Kunne jeg funnet roen her oppe tro?

Nr en dr lukkes, pnes en annen

Det sies at nr en dr lukkes, pnes en annen.

Hvorfor m man lukke en dr, for at en annen skal pnes? Eller, det er jo ikke alltid man velger lukke den dra, akkurat. Noen ganger blir den smelt igjen bak deg, eller foran deg, alt ettersom hvor du str, og hvilken vei du str. Og hvem pner den nye dra, egentlig? Kanskje det str noen p den andre sida og bare venter p at noen skal dukke opp, s de kan pne dra. Eller kanskje personen bak dra venter p at man skal banke p, eller ringe p. Er det ringeklokke p den nye dra, forresten?

Og hvordan kan man vite om man skal vente p at dra skal pnes, eller om man m banke p eller ringe p? Man skal se p det som en mulighet, tror jeg, - at selv om drer lukkes, s finnes det alltids andre drer som kan pnes. Kan ikke drer som lukkes pnes igjen? M det alltid vre en ny dr som pnes?
Er det mulig oppleve at den dra som har blitt smelt i trynet p en, pner seg igjen, eller blir pnet av eventuelt en annen p innsida, eller utsida, alt ettersom hvor man str?

Men hva om man ikke nsker lukke noen dr, men ha flere drer pne samtidig, da. Er det snn at hvis man snur ryggen til dra man har hatt pen en stund, s er det noen andre som tar styringa, og smeller igjen dra bak ryggen p en? Kan man virkelig bare ha n dr pen av gangen?

Og hva om det er motsatt, - at nr en dr pnes, s lukkes en annen?

Og er drene like, eller ikke?

Foto: Fra google.

En gave komme i avisa!

Da jeg skrev avisinnlegget om vre singel i Sandefjord uten kollegialt og vennskapelig nettverk, tenkte jeg p det som et selvironisk tupp i rvva. Jeg ante ikke at det kom til bli s lagt merke til, - s mye at jeg var i NRK radio Vestfold p direktesending, et intervju i Sandefjords blad, og et intervju i Byavisa Sandefjord!

S mange gode, positive tilbakemeldinger overalt! P sb.no-sidene, p fjesboka, p sms og telefon, og p byen. Folk kjenner seg igjen i det jeg skriver, noen har plass til en ny venn, de inviterer meg til utstillinger, til tur med bten Gaia, til samvr, til utstillinger, og til pen mikrofon p Thaulows Caf.

Og, p torsdag var jeg p pen mikrofon, etter at en utrolig hyggelig, skrivende kar ved navn yvind ringte meg og sa fra at det skulle vre det. Vi var en liten gjeng, som ble litt strre etter hvert. Dikt, fortellinger, utdrag fra bker, sang, trekkspill og sang, og mer dikt. Helt utrolig morsomt overvre, - og jeg deltok ogs. Jeg torde det...
Resultatet er at jeg har blitt kjent med en gjeng med kunstnere, komponister, fotografer, skribenter, forfattere, - ja, folk i flere former og farger, boblende av inspirasjon og giverglede, av seg selv, og det de driver med. Jeg er s ufattelig takknemlig for alle de som har gitt tilbakemeldinger, for de som har tatt kontakt, for alle henvendelser, og for penhet, deling, og smil.

Jeg gleder meg til dele stunder med de folkene jeg har ftt kontakt med, og fler ikke lenger at jeg er helt alene, selv om jeg er singel, og innimellom ensom.

Jeg har ftt plass i et kunstnerkollektiv!
Jeg gleder meg til vre en del av kunstnerkollektivet nede i byen, der jeg kan skrive p dagen, kvelden, natta, (jeg skriver ALDRI p natta, men flte jeg mtte ha det med...) nr jeg vil, - vre en del av en gjeng som har tusen talenter. Kanskje jeg kommer til male mer, eller begynne p noe nytt, bare fordi man blir inspirert til vre skapende, til vre en maker, av et eller annet. Foto, maling, tekst, manus, og ellers ting man har vrt innom tidligere. Tusen takk, folkens, for at jeg fr plass i deres kunstnerverk!

trre vre pen om vre singel og ensom tok meg halvannet r. Og, jeg gjr visst ikke ting halvveis, nr jeg frst tr. Men, jeg er glad jeg gjorde det. Jeg angrer ikke, for hvordan kan man angre p noe som gir s mange gode ting, s jeg kan gi gode ting tilbake?

Bildet er tatt en natt jeg var p vandring uten ml og mening fordi jeg var svnls.

NRK radio Vestlandsendinga

I gr ble jeg intervjuet p direkten av NRK Vestfold!

Bakgrunnen for det var et innlegg jeg skrev, og som ble publisert i Sandefjords blad i gr. Innlegget var om det vre ny i byen (og det kunne vrt hvilken som helst by), om ikke ha kollegialt og vennskapelig nettverk, og hvor vanskelig det er f det, nr man er i en livssituasjon der man fler seg srbar og svrt liten. Jeg har jo familien, og uten den hadde det ikke gtt. Jeg er veldig glad i familien min. Men, jeg nsket sette fokus p det utenfor familien, - det man mter nr man er ny, ja, for det fles som om man er ny, i en by man kjente som barn, men ikke som voksen.

Jeg har vrt med i Kodals teaterlag det siste ret, og det er en gjeng supre, fabelaktige folk i alle aldre. Jeg setter veldig stor pris p alt som skjer der, og gleder meg til neste produksjon. Jeg tok ikke med Kodal i skriveriet, fordi jeg ikke regner Kodal som Sandefjord by, men alle blir mtt med varme og smil der oppe. Tusen takk, KULA.
Nr det er sagt, s vil jeg understreke at jeg liker Sandefjord, med sj, svaberg, strender, og sjfart, med sommergjester, sommerrevy, og sommersang. Det er ingen tvil om atSandefjord er en fin by havne i, nr man frst skal havne et sted! Tusen takk, Sandefjord.

Tilbakemeldingene har s langt vrt gode, ste, strlende, og imtekommende, det er flere som kjenner seg igjen, og det er nydelig at folk har skjnt at det er skrevet med selvironi og snert, for det var jo det som var meningen.

Jeg lar det vre med det, jeg. Intervjuet sier egentlig det meste. Spol fram til 1:20 ut i sendinga, s kommer jeg straks etter Sandra Lyng.

http://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-vestfold/DKVE02011614/11-06-2014


Bilde: Stolt av Mona
som gjennomfrte radiointervju p Nrk-sendingen i dag!

Den flotte, artige, strlende Marianne Aakermann fra NRK bak til venstre. Veldig lett prate med, og nervsiteten forsvant, - heldigvis. Tusen takk, Marianne!
Hadde med Ina-Michelle som sttte, og for forevige yeblikket. Tusen takk, Ina!

Den perfekte sangen

Det finnes millioner av sanger i denne verden. Hver ltskriver har prvd lage den perfekte sangen, med den perfekte teksten. Den perfekte sangen med akkurat det temaet som ltskriveren nsker. Kjrlighet er et tema som gr igjen i utallige sanger. Ulykkelig kjrlighet, lykkelig kjrlighet, nsket kjrlighet, mistet kjrlighet, overnaturlig kjrlighet, misforsttt kjrlighet, undrende kjrlighet, ensom kjrlighet, - kjrlighet finnes i alle former og farger. Og noen ganger er den ubeskrivelig. Og, det er kanskje i snne stunder at noen fr seg til skrive en kjrlighetssang som dette:

Bop bopa-a-lu a whop bam boo
Tutti frutti, au- rutti
Tutti frutti, au-rutti
Tutti frutti, au-rutti
Tutti frutti, au-rutti
Tutti frutti, au-rutti
A whop bop-a-lu a whop bam boom

Got a gal named Sue, she knows just what to do
Got a gal named Sue, she knows just what to do
She rock to the east, she rocks to the west
But she's the gal that I know best

Bop..

Got a gal named Daisy, she almost drives me crazy
Got a gal named Daisy, she almost drives me crazy
She knows how to love me, yes indeed
Boy, I don't know what you're doin' to me

Bop...

(Penniman, Labostrie, Lubin)

Jeg lurer litt p om dette faktisk er en sang om ulykkelig kjrlighet. Jeg mener, han synger om Sue, som vet hva hun skal gjre, og det er et eller annet hun gjr i st og vest, og jeg lurer p om det faktisk er at hun har andre menn i st og vest, at hun aldri fr nok av dem, men at hun ikke vil ha han p samme mte, noe han blir s fortvilet over, srlig siden han kjenner henne aller best. S fortvilet blir han, at han synger Bop, bopa-a-lu a whop bam boo. De siste to stavelsen betyr vel ogs egentlig bambus, og det er kanskje det han mener, - at det hun kommer med er bare bambus, - uholdbart, alts. Men, likevel ligger det noe uforlst kjrlighet bak det der virker det som.

Ja, og s synger han om Daisy, som nesten driver ham til vanvidd. S til de grader til vanvidd, at han gjentar at hun driver ham til vanvidd, akkurat som han gjentar at Sue vet hva hun kan gjre. I motsetning til Sue, vet alts Daisy p hvilken mte hun skal elske ham, eller elske med ham, akkurat der er jeg litt usikker. Budskapet var liksom litt mer skjult i de dager da denne teksten ble skrevet. N til dags synger de fuck me, men det kunne de ikke den gangen. Da elsket man, da. N vel. Ja, Daisy hun vet hvordan hun skal elske ham, og det vet hun tydeligvis s godt, at han understreker det med et - indeed. Det er sterke saker, alts! Men, s kommer det noe rart, da. Brtt nevner han en fyr, som han ikke vet hva gjr med han. Boy, I don't know what you're doin' to me. Hvor kom den fyren fra? Er det ikke Sue og Daisy dette handler om? Dette kan vitne om en meget forvirret mann, som ikke vet hvor han str eller hva han skal gjre. Skal han kjempe for Sue som ikke elsker ham, eller Daisy, som elsker ham, eller en fyr uten navn, som tydeligvis setter flelsene hans i sving.

Det er mulig den er den perfekte sangen, fordi den handler om kjrlighet, - i en eller annen form og farge, - den har damer, den har menn, den har tempo, den har et refreng som er lett lre seg, og den har en svingende rytme som gjr at man bare M danse til den. Men, det er ikke en gladsang. Overhodet ikke. Jeg blir ikke glad av hre denne i det hele tatt. Jeg blir bare utrolig forvirret og ganske r.
Jeg tror jeg jakter videre p den perfekte sangen.



I sol og regn

Se meg i sol
nr jeg vandrer langs en landevei
uten tenke p hvor langt jeg gr
eller hvor jeg skal.
Fordi jeg nyter sol, vei, og varme
finnes ikke avstander eller ml.
Over meg er intet annet enn bl, bl himmel
og en gul sol.
Ingenting tynger og alt fles fritt.
Selv tankene er s frie
at jeg ikke vet hva de er
fr de vender om
og ender der de alltid starter.
Hos meg.

Se meg i regn
nr jeg vandrer langs en landevei
uten tenke p hvor langt jeg gr
eller hvor jeg skal.
Fordi jeg overser regn, vei, og kulde
finnes ikke avstander eller ml.
Over meg er intet annet enn gr, gr himmel
og tusenvis av drper.
Ingenting lysner og alt fles lukket.
Selv tankene er s lukket
at jeg ikke vet hva de er
fr de kommer fram
og ender der jeg ikke vil ha dem.
Hos meg.

Se meg i sol og regn
nr jeg ikke vandrer langs en landevei
for den jeg vil og kan vre
eller for den jeg er.
Fordi jeg gr uten vite hvor jeg skal
finnes ikke avstander eller ml.
Over meg er det himmel
intet annet.
Ingenting og alt fles sterkt og ekte.
Selv tankene er s sterke
at jeg ikke vet hva de er
fr de kommer ut
i form av ord
og ender der jeg ikke vil ha dem.
Hos deg.

Jeg s en lvetann langs veien jeg gr.
Jeg stoppet opp, og tok bilde.
Dette er et yeblikk, tenkte jeg.
Den finnes ikke mer.
Et vindpust tok den bort.


Om tenke at man br skrive mer

Etter en tid med mye tenking p tanker som sier at man br skrive mer enn man tenker, sitter man igjen med en flelse der tanken er sterkt fremtredende i flelsen.

Jeg br skrive mer, sier tanken, og prver skyve flelsen under bordet. Flelsen sitter i sofaen og knuger seg fast i putene, men putene er lse, og tanken er sterkere en lse puter, og dermed er flelsen skjvet under bordet med puter og alt. Mens flelsen ligger og skjelver under bordet, sitter tanken fast der den hrer hjemme, unsket og i veien. Tanken er at nr flelsen er ute av veien, s er bare tankene i igjen, og siden tankene sier man br skrive mer, men man kjemper i mot med alt man har, av ikketanker, uten at man vet hvor de sitter i kroppen. S tenker man at tankene kan ikke g sin vei, eller forsvinne. De kan bare omplasseres. Og nr tankene er s sterke, og flelsen har tapt, - hvordan kan man da slippe til handlingen?

Jeg br skrive mer.

Forhpentlig setter fingrene i gang av seg selv, med god hjelp av persongalleriet i hodet, som vil fortelle sine historier.




I skrivemodus og levemodus

Nr jeg skriver, s skriver jeg. Da dreier alt seg om ord, setninger, handlinger, melodier, og sanger, som skal vre med i det jeg skriver.

Uansett om jeg spiser eller sover mellom skrivektene, s er jeg i handlingen. Mens jeg tygger kommer jeg p at jeg kanskje skal forandre noe et sted, eller jeg kommer p noe nytt, som jeg bare m ha med, og dermed notere det ned i blokka jeg har ved siden av maten fr jeg glemmer det. Jeg drmmer om handlingen, og om utviklingen. Jeg hrer stemmene til personene som er med, slik at ordlyden blir riktig ut fra hvem det er som snakker i stykket. Melodier og strofer kan dukke opp mens jeg er i butikken, eller p vei til behandling, - overalt, og jeg m synge dem inn, mens jeg husker det. Jeg har sttt midt p et fortau mens folk har gtt forbi, og sunget s lavt jeg kan inn i mobilen. Jeg har sittet p tog og buss, og lest hyt fra det jeg har skrevet, eller sagt en setning hyt, for hre om det jeg har skrevet, eller det jeg nsker skrive, hres lreit ut med lyd. Jeg synes det er greit og, til tider, fint, vre i den verden jeg skriver om. En liten flukt fra virkeligheten har ingen vondt av, tror jeg.

Men, - ja, det er et men her. Det er mulig det hres ut som om jeg er spryte gal, men snn er det bare.

Nr jeg lever hverdagslivet, s er det noe ganske annet. Da dreier alt seg om hva jeg skal gjre akkurat i dag, hva jeg skal gjre i lpet av uka, og aller mest; hvem er jeg. For det aner jeg ikke. Jeg tenker at jeg ikke er nok, at jeg som person ikke har stort si, verken for andre, eller for meg selv. Jeg tenker, helt oppriktig, at jeg ikke egentlig skjnner hva jeg gjr i denne verden. Jeg forstr det ikke. Jo, ut fra det jeg gjr, kanskje. Men, fra det jeg er? Fra den jeg er? Nei. Fullstendig uforstelig.
Fagpersoner nsker at jeg skal se en sammenheng mellom det jeg gjr i jobb, og den jeg er, men jeg klarer ikke det. Hvordan skal jeg klare det, nr jeg er flere folk i det jeg skriver, men bare meg, nr jeg er, ja, nettopp, - meg? Jeg blir oppslukt av arbeidet, i arbeidet, og livet ellers blir satt p vent, p en mte. Siden jeg unnslipper den vanlige hverdagen nr jeg skriver, blir jeg truffet av den s fort jeg kommer ut av skrivemodus. Jeg tmmer meg fullstendig nr jeg skriver, og nr jeg da kommer ut, s har jeg i grunn ingenting mte den vanlige hverdagen med.

Jeg elsker skrive. Hvordan kan jeg elske leve. Hvordan kan jeg elske leve som meg. Det er sprsmlet, eller det vil si: Sprsmlet er om man m velge side, velge enten eller, eller om man kan leve med begge, i begge. Igjen, - jeg aner ikke.

Mrk: Dette er skrevet med en god del smuler av smil og selvironi, og en klype nylig vunnet selvinnsikt nr det gjelder akkurat dette temaet.

Et stk. smil i skogen.



Eventyr i skogen - fotos

Det er vr i luften. Og med vren kommer trangen - hugen - til vre ute s mye som mulig, - helst fra morgen til kveld! Det er deilig vre ute nr sola skinner og varmer, mens det i skyggen er litt kaldt. Men, ikke kaldt nok til vre inne. Tvert i mot. Nr man gr i vrskyggen, vet man at vrvarmen venter i solglipa der framme p stien, og jaggu er det godt!













Ina-Michelle, Irja, og jeg takker for vr, tur, og solstrler som varmer.

VG - dag med Ina-Michelle

I gr tok vi toget til hovedstaden for gjennomfre et lite maraton i VG-huset. Linn fra VG-tv (Linn Aronsen) mtte oss i porten, og frte an. Frst i et mte med to flotte folk ved navn Hanne Skartveit (politisk redaktr) og Yngve Kvistad (kommentator, forfatter), der Ina fikk gode rd til det innlegget hun skal skrive. Veldig artig f mte dyktige folk, og nr man attptil blir mtt med s mye vennlighet, s fler man seg jo veldig privilegert.

Vi mtte og snakket med journalist Ingvill Dybfest Dahl, en meget reflektert, klok, herlig kvinne med masse sjarm, - og, vi synes hun var mye mer vakker akkurat som hun s ut da vi traff henne, enn det hun s ut p bildene etter ha blitt retusjert. Og, nei, det er ikke tull. Man liker ekte kvinnfolk, som de ser ut til hverdags. Ingvill, - du er kul!

Vi mtte flere p veien rundt, men jeg husker dessverre ikke alle navnene. (Skulle nok ha skrevet de ned...)
Det var veldig spennende vre med p overdragelsesmte der resten av dagens, og morgendagens nyheter i alle kategorier ble sett gjennom, og snakket litt om. S, folkens, jeg visste snn ca hva som ble dagens nyheter fr dere. He he.

Linn var helt gull ha med seg, s nysgjerrig og blid som hun er, s fikk vi vite enda mer enn vi kunne drmme om. Tusen takk, Linn! S ut som om Ina likte hvert eneste minutt av vr lille maraton i det store huset, og det er jo det viktigste!


P vei med NSB, og toget gikk som det skulle, det.
Togtid = kvalitetstid.


Dette var den eneste kjendisen vi s i gr: Solveig Kloppen!
Innspilling p gang!


Utenfor selveste VG-huset.


Ingvill, Ina, og Linn i fine positurer.
Ingvill, du har ftt nye flgere.


En liten pause mens vi venter p se Inas episode.


Episoden til Ina, som ikke kommer til bli vist, s bra ut.
Fine utdrag, god filming, og vi hper vi fr se sluttresultatet, selv om den ikke skal sendes.


En liten tur til Aker Brygge.


Bevis p at jeg var med.


Og s mtte vi Mona p Karl Johan, og handlet litt smrart i en himmelsk godteributikk.

Fin dag, fine folk, fine opplevelser, og fine minner.
Takk for dagen, Inagod!

En dag skal jeg

  • vkne uten lure p om det er verdt st opp.
  • spise uten tenke p at jeg veier for mye.
  • speile meg uten sukke av oppgitthet.
  • mte mennesker uten bebreide meg selv for snakke for mye.
  • levere det jeg har skrevet uten redsel for om det er godt nok.
  • snakke med hyt utdannede mennesker uten fle meg mindreverdig.
  • trre vise hvem jeg er uten vre redd for ikke bli likt for den jeg er.
  • finne det som er ekte og trygt uten frykt for bli avvist.
  • lage ting uten tvile p at jeg fr det til.
  • hvile uten drlig samvittighet for om jeg har gjort nok.
  • legge meg uten uro for om jeg noen gang fr sove godt igjen.
  • vkne uten lure p om det er verdt st opp.



Bieffekt

Hytidene inntas ufrivillig. De kommer med ujevne mellomrom, men i faste doser, fra en dag til fjorten dager, enten man vil eller ikke. Og det er der det ligger. Det er begge deler. P den ene siden ser man frem til det, av gammel vane, kanskje. Man har alltid gledet seg til hytid/ fritid, fordi det har betydd tid sammen, gjre hyggelige ting, vre i godt lag, ha koselige mltider, dra p turer... Ja, ja. alt dette har man da lest om fr, antagelig. Men, snn er det jo. P den annen side ser man ikke fram til det, fordi man ikke er sammen, og alle tingene man gledet seg til, finnes ikke lenger.

S husker man det man har hrt, da, at man skal ta ansvaret selv, finne p noe, oppske hyggelige ting, skape sin egen lykke, bla, bla. Bla, bla, fordi det innimellom fles som bla, bla. Det er gode ord, og gode rd, og de virker ofte, - men, man m jo klare gjre det. Det er ikke alltid man fr til det. Men, noen ganger gr det. Og s gjr man det. Man klarer det. Hytidsdosen inntas med et rlite hp om at den skal gli unna uten store smerter.

Men, som med alle doser av ting som inntas, finnes det bieffekter. Nr man oppsker de hyggelige tingene som innebrer at man er sammen i godt lag sammen med andre som er sammen, s forsterker det flelsen om at man ikke er sammen, fordi man er alene i en samling mennesker som er sammen. Det er hyggelig, og man smiler, fordi det er hyggelige folk, - det er nr man er i et annet rom og hrer de andre i rommet ved siden av, og nr man str litt p avstand og ser p de andre, - p hvordan de smiler, ser p hverandre, p sm berringer, p kontakten de har, - at man kjenner p savnet, tristheten, og ensomheten. Det blir s tydelig at man ikke er sammen.

En annen bieffekt er stillheten etterp...

S er hytiden over, hverdagen setter inn, og da kommer senvirkningen. Vakum, men et vakum fylt av en trist tomhet. Man skulle kanskje ikke tro at tomhet kan romme noe som helst, men den kan det. Det finnes en glad tomhet, etter man har opplevd noe som gir lykke, om bare et yeblikk. Da blir tomheten en feiring av lykken man fikk fle p, i form av letthet, - kan man kanskje si. Den triste tomheten gjr hverdagen uvirksom og passiv. Tiltaksls hper man bare at dagen skal g sin gang, uten stor pvirkning, av redsel for at noe kan vippe en av pinnen.

Det er under en mned til neste dose skal inntas. En stor familiedag, der barn gr i tog, vaier med flagget, spiser is, og drikker brus. Der man samles for spise og kose seg. Og i r er det enda litt strre enn ellers, med jubileum og greier. Man vet at man burde glede seg over de gode stundene man har hatt i lpet av den siste hytiden, at man br holde fast ved de tingene som gir lykke, om bare for et yeblikk, i stedet for tenke p de tingene som gir tristhet. I stedet tenker man alts allerede p den neste.

Man fr ikke gjort noe med det akkurat n. Men, kanskje noen fotos kan gjre at man husker at den siste hytiden ogs hadde gode stunder. Etter hvert.























Steder man har vrt i hytiden: Moss, Tjme, Knattholmen, keren.

I storm og stille

Vr der nr stormen str p som verst. Ikke la deg skremme av vindkastene som river ned tingene rundt deg. Lag motlyd om lydene er s hye at hodet nesten sprenger. Motlyden gir styrke og energi til fortsette. Motst trangen til legge deg ned. Finn deg heller et sted der du kan st i le for vinden. Det kan vre vanskelig puste nr stormen hviner rundt rene, - det kan virke som om pusten blir dratt ut av deg, og du blir svakere. Ha mot til snu ryggen til stormen, om enn bare for et lite yeblikk, s du fr pusten igjen. St sterk og godt rustet med motet i brystet og vettet i pannen, mens bena er godt plantet til jorden, nr du str ansikt til ansikt med selveste Nordavinden. Stormen kommer, og stormen gr, - og om du str, str du igjen nr den har feid forbi. Den kan ha tatt med seg store deler av dine omgivelser, av det du hadde, av det du kjente, men du str der med vissheten om at du gjorde det du kunne. Du flte deg svak, du flte deg sterk, og du flte at du ville gi opp, men du str fortsatt.

Vr der nr stillheten rr. Steng deg ikke inne i et rom, - eller inni deg selv. Uroen gjr deg rastls, s prv finne ro i stillheten. Vr i den, - forsk eie den. Stillheten kan i blant ta over, og du kan fle deg maktesls, - overtatt. Nr stillheten kommer smygende, og lurer seg inn i deg, kan det virke som om det er for sent for deg eie den. Du har ikke valgt den, det er sant, men den er i deg, og du kan bestemme deg for hvor mye den skal pvirke deg, om du er sterk nok. Om du ikke er sterk nok, vil stillheten ligge rundt deg, og inni deg. En stillhet som ikke er nsket gir tanker man helst vil unng. En stillhet man frivillig slipper til, gjr at man fler seg hel og tilstede. Stillhet kan vre befriende, om du tillater at den er der. Om du velger stillheten, er ikke stillheten s ille.

Vr der nr dager er dager med gode opplevelser. Ikke vr redd for snakke hyt, ikke vr redd for vre stille, - ikke vr redd. Vg si det du fler for. Vg vre deg selv. Du str fortsatt, ikke sant?



vre den som gir rd, er enkelt. vre den som er der, er ikke enkelt.

Foto: Svaner p vei over keren jeg gr p.

Pske i blokka

Dette er den frste psken jeg har i egen leilighet.

Jeg er ikke ferdig med oppussingen enn. Det tar sin tid, uten at jeg skal g i detaljer om det p nvrende tidspunkt. De som har lest bloggen min, har en anelse om hvorfor inspirasjonen til gjre store arbeidsoppgaver uteblir. Men, i hvert fall. Det er pske, - den frste psken, i min leilighet. MIN leilighet...
Det er fortsatt rart si det, men det er helt ok si det. Jeg har begynt innse at den faktisk er min, og det er jo fremskritt i det. Det hender til og med at jeg liker bo i den, at jeg fler meg hjemme i den.

Hvitveiser viser veien til keren.

Verdens beste turvenner.

Gammel tradisjon blir tatt opp igjen.

Det hang blomster p dra fra naboen, - verdens beste naboer, og pskerartet er i tekanna.

Akkurat som da jeg var liten, men i stedet for i opplippet melkekartong, har jeg det i sandkakeformer.

Titt-titt, - eller heter det klukk-klukk?

Fine kjkkenet.

Psken er reddet, - Drageegg er innkjpt i posevis!

P hy tid

  • P hy tid at man lfter haka fra brystet. Se opp og fram, - er det ikke det det heter? Rette ryggen og bre hodet med stolthet? Noe snt.
  • P hy tid at man gr med lange, faste skritt. Mot et ml, - eller mot flere ml, men bare ett av gangen, antagelig. Ellers blir det utrolig forvirrende. Ikke sant?
  • P hy tid at man ser i speilet og smiler til den man ser. Blikket skal vre rettet mot en selv, ikke mot den andre som str rett bak, bare s det er sagt.
  • P hy tid at man kvitter seg med ting som tynger og trykker. G inn i en selv, f hjelp fra en eller annen, eller flere. Ta av sekken, og knyt opp skolissene en smule, det kan hjelpe.
  • P hy tid at man finner ut hva man nsker seg videre. Man kan skrive en nskeliste, men ikke en snn en som man skriver fr jul, antagelig. Tror jeg.
  • P hy tid at man snakker med klar og hy stemme. Bli hrt, n fram, og ha egne meninger, - uten knirke eller vre skingrende, s klart, for det vil virke svrt forstyrrende.
  • P hy tid at man ser p hytider som hyggelige, fine tider. Man kan pynte opp litt, kose seg, og samles i godt lag, i stedet for grte fordi man er alene. Forslag.
  • P hy tid at man setter i gang med noe.




Livets collage.

Livet er en collage.
Livet er tusenvis av bilder som ligger der, og som man ser p innimellom. Noen bilder er strre enn andre, noen bilder er mindre enn andre, alt ettersom man ser det. Noen bilder er i farger, andre er i svart-hvitt. Noen bilder er duse, andre er veldig skarpe, og noen er passe. Noen bilder har lange horisonter, og er tatt p lang avstand, mens andre bilder er detaljerte og nre. Fokus kan vre langt fra og nrt, alt ettersom man opplever og ser ting. Collagen forandrer seg ettersom livet leves, flere og flere bilder legges til. Ingen bilder forsvinner helt, for de er der, men de kan glemmes og ligge p arbeidsbordet til man oppdager dem p nytt senere.

Natur er viktig i mitt liv, og nesten alt jeg opplever kan jeg relatere til naturen. Uansett hva som skjer, har jeg et tre, en skog, en blomst, en detalj, som jeg kan komme tilbake til. Og bildene jeg har kan jeg lete frem nr jeg trenger dem. Min collage er preget av at jeg sker trygghet, og tryggheten finner jeg i skogen eller ved et tre, eller ved sjen.

Jammen p tide at jeg oppdaget gleden ved collage.

Min rasteplass

Alle trenger en liten rast, - en hvil, en stopp, eller en pause. Det skjer ting hele tida p godt og vondt. Man skal takle og gjre og fikse og ordne og ta i mot og smile og grte og bli sint og alt annet som har med flelser gjre. Og etter noen runder med det, trenger man bare vre. S jeg har min rasteplass. Hun heter Ane, og sammen med henne kan jeg bare vre. Hun er fantastisk. Hun er god. Hun er nydelig inni og utenp. Det er smil og snakk og stunder. Stunder som er gode, - snne stunder som man brer i hjertet med glede.

Bkeskogen i Stokke.

P denne trappa kunne jeg tatt morgenteen hver dag.

Fine lvevinduer.

En bestemor i vinduet, - det hadde vrt noe.

Et lite drmmehus.

Tre og tegl.

Og, rasteplassen min, - Ane.

Ryggen til min far

Foran meg gr min far med kroket rygg oppover bakken med bestemte skritt. Steg for steg tar han, mens han ser nye p bakken foran seg, for unng steiner og hull. Tenk p alle veiene han har gtt. Tenk p alt han har rukket gjre, alle stedene han har vrt.

Tenk p alt den ryggen har bret. P sekker og vesker, men ogs sorger og bekymringer. Kanskje har den bret p glede, som en lett br man gjerne tar med seg p veien. Og den har bret p barn, p tur og i lek. Lpende over plenen en fin sommerdag med et sprellende barn i armene bak p ryggen, og fast og bestemt opp til Gaustadtoppen med et barn i bremeis. Den ryggen har stttet og gitt styrke til mange lft. Og den har fortsatt styrke i seg.

For ha et lftet hode trenger man en sterk rygg. Et hode fullt av tanker, et hjerte fullt av smil. Det er min far. Og der han gr foran meg med kroket rygg, smiler jeg for meg selv, med tanken p at vi gr der sammen, han og jeg. S mye glede i en liten tur. Og det beste, er at det er ikke den siste. Langt derifra. Neste gang tar vi med en liten sekk, og i den sekken skal det vre kaffe og noe bite i, - for det har min far sagt.

Ryggen mot land.

Nordre Truber ute p sterya.

Ryggen til min far.
Og, ja,neste gang brer vi sekken med glede.

Les mer i arkivet Desember 2014 Oktober 2014 September 2014
hits